Seefelder Joch-Rosshütte -Kaltwassersee

Andre dag i Seefeld, tok vi banen til Seefelder Joch og gikk derfra og ned igjen til hotellet. Nok en varm dag, men så deilig å bare sitte på toppen og nyte utsikt, bris, selskap. Vi ble sittende ganske lenge før vi innså at vi måtte gå og det skulle bli middag på oss.
Vi måtte gå litt opp for å komme på toppen, og da vi kom ned igjen til banen, klarte Lakka å smyge båndet og løp og prøvde å komme seg inn på banen igjen! Hun ville tydeligvis helst kjøre ned igjen også... Men, banen var stengt, og hun lot seg heldigvis fange (til slutt), så det ble 8 kilometer i beina hennes også denne dagen.
Halvveis ned kunne Lakka og Bamse vasse i det deilige vannet i Kaltwassersee. Nederst i bakken var det en del kveg og hest, men vi klarte å lure oss unna.
Denne dagen hadde jeg kjøpt meg gåstaver (noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle eie), og må innrømme at det var et utrolig kjekt redskap. Verken hovent kne da vi kom ned eller overtråkk underveis. Må nok bare innse at det kan ha noe for seg.

Lakka koser seg på banen på vei oppover, vi hadde egen "kupe"

Panorama

Gunnar sjekker panoramautsikten

Det er ofte et kors på høydene i alpene

Lakka koser seg

Hele gjengen koser seg!

Bamsen vår

Gunnar og barna

 

MED staver!

Gutta i bratt terreng

Bamse elsker disse fine trauene med vann!

Snarvei i svingen!

Kaltwassersee



Härmelebahn bergstation og ned

 

Første turdag i Seefeld tok vi banen (300 m fra hotellet) til Rosshütte og derfra og over til Härmelebahn og gikk ned derfra. En bratt tur, som stort sett gikk i slalombakken, da det viste seg at den fine stien vi begynte på ikke var så lamg før den endte i bakken. Varmen var intens, så Lakka jaktet skygger nedover. Etter en stund kom vi til et hyggelig serveringssted og brusen har aldri smakt så godt som den vi fikk der. Sol ,parasoller, brus og VANN! Alle var fornøyde. Derfra og ned fulgte vi en skogsbilvei, inne i skog, behagelig helling og fint å gå for oss alle. En fin tur!

Lakka elsker å ta banen opp!

Härmelbahn

Laaaangt ned

Lakka speider ned til Seefeld

The hills are alive with the sound of music... Alpeidyll!

Gutta peiser på

Bamse på bar

Seefeld

 Seefeld in Tirol er en liten by med vel 3000 innbyggere og ligger i Østerrike bare to mil utenfor Innsbruck og en mil fra grensen til Tyskland. Et populært område for fotturister om sommeren og skifolk om vinteren. Både OL og VM har hold øvelsene i de nordiske grenene her flere ganger, senest under VM i vinter.
Vi visste ikke så mye mer enn det om byen før vi kom, men ble svært begeistret da vi var her. Koselig, oversiktlig og god stemning.

Første kvelden prøvde vi oss på lokale retter, godt og mektig

Byens mest berømte bygg? Etter at vertsnasjonen til VM i nordiske grener i vinter til gangs ble tatt med buksene nede i vinter, fikk vi se mange TV-bilder herfra, siden dette var hotellet det østerrikske landslaget bodde på. 

Krumers Alpin i Seefeld

  

Det er ingen tvil om at vi var usedvanlig heldige med rommet! Vi fikk jo en suite med romslig gang separat bad og toalett, sofakrok og spisekrok, to skrivebord, to tv’er, romslig soverom og platting rett ut til basseng- og solsengområdet. Men, jeg tror at vi hadde blitt fornøyde selv om vi hadde fått et av de andre rommene også. Fellesområdene ble pusset opp i januar i år, så det var moderne, nytt og fresht. Koselig restaurant med flott utsikt, stort og lekkert spa-område, parkeringsgarasje med Tesla-lader, treningsrom, hyggelig personale og vannskåler til hundene ved hovedinngangen. Stedet ligger en kilometer ovenfor sentrum og en kna høre bilene på hovedveien kjører forbi, men det sjenerte ikke oss. Det er tre hundre meter å gå til Seefeld sin gondol til fjelltoppene. 

Vi kunne tenkt oss å forlenge oppholdet, men det var dessverre fullbooket for helgen. Om vinskap tilbake til Seefeld, vet vi hvor vi skal booke rom. 

Frokost

Perfekt for oss! Det er vårt rom i bakgrunnen, og Lakka og Bamse koste seg i skyggen va parasollen sammen med oss da dagen var på det varmeste (=for varmt for tur)

 

Alle slapper av 

 

Mens jeg svømte i det innendørs bassenget, kastestjerner et blikk ut og oppdaget Lakka i farta! Jeg ble litt stresset og kom meg opp og ut så fort som mulig: hva var planen hennes nå? Vel, det viste seg at hun bare tuslet bort til solsengen hvor jeg hadde lagt fra meg håndkleet før jeg hoppet uti, og lå og ventet på meg der. Trofaste lille venn 

 

Deilig å ligge litt i gresset ved siden av hotellrommet 

 

Tre Cime di Lavaredo

På siste etappe til Cortina, fant vi ut at Dolomittenes mest kjente fjellformasjon lå på veien, og var lett tilgjengelig. Så da fikk vi oss en fjelltur før innsjekk i Cortina, godt å få rørt litt på seg etter halvannet døgn i bilen!
Ankomst er på veien mellom Toblach og Cortina, via et koselig tettsted som heter Misurina. Den siste delen av bilturen dit er på en bomvei (som er åpen 07.00-19.00). Fra parkeringsplassen er det en veldig fin vei/sti å gå langs. Etter 3 kilometer har du den kjente utsikten, rett etter at du har passert en åpen hytte med servering (men, husk å ta med kontanter! De tar ikke kort), Rifugio di Lavaredo på 2325 MOH.. Dette er definitivt ikke en rute som gir villmarksfølelsen, siden den er så lett tilgjengelig. Men fint, det var det. Hvis dette hadde vært en tur fra Cortina, hadde vi sikkert fullt en av stiene som gikk videre. Dette er et flott utgangspunkt for vandring i Dolomittene!
De tre toppene Cima Grande 2999 moh., Cima Ovest 2973 moh. og Cima Piccola 2857 moh., er symbolet på Dolomittene sin plass på UNESCOs verdensarvliste. Klikk her for å lese mer om bakgrunnen for hvorfor Dolomittene er på verdensarvlisten.
Vi fikk forøvrig med oss et skikkelig regnskyll på veien, i tillegg til som og snø. Flott flora og spennende formasjoner. Området var også et viktig punkt under første verdenskrig, her var frontlinjen! Flere minnesmerker er reist langs stien vi gikk og selve stien er så bra fordi den var en forsyningsrute under krigen.

Snøsøte

SNØ! Det gjorde godt! Vi merket hetebølgen de siste timene før vi nådde dette punktet. Lakka rullet og akte, til stor fornøyelse for måte seg selv og andre turister. 

 

Drikkestopp. Vi var alle tørste da vi kom til Rifugio  di Lavaredo, jeg hadde bært med vann til de små grå. Heldigvis klarte vi å skrape sammen nok småmynt til en brusboks på  deling til oss tobeinte også. 

 

Mer snø! 

 

 

 

Vi søkte ly for regnet 

 

 

 

Bamse foran den berømte nordveggen 

 

..også vi da... Det synes ikke at det regner på bildene, men det synes på oss at det er vått... vi måtte pakke ned telefonene i bæsjeposer så de ikke skulle bli ødelagt... Derfor ble det litt færre bilder enn hva vi kunne tenkt oss 😊 

 

Minnesmerke fra første verdenskrig, engelen speider nedover Auronzodalen 

 

Gunnar og Bamse 

 

Lakka