Lakka 13.2.05-30.09.20

Lakka ble 15 år 7 måneder og 17 dager gammel, jeg har bodd med Lakka i 15 år 5 måneder og 21 dager: 15 år 5 måneder og 20 fantastiske dager og en usigelig vond en. 

Mitt første år i arbeid fikk jeg Lakka, vi har blitt voksne sammen. Jeg har aldri vært voksen uten Lakka ved min side.

Vi har kjent hverandre, ut og inn. Lakka har alltid vært blid, morsom og imøtekommende, helt til siste dag. Skikkelig sosial, men også selvstendig. Klok og smart. Tøff og veldig myk. Alltid tilstede på en trygg og god måte for den som måtte trenge det, hun har vært eksamenshund, sykehjemshund (jeg glemmer aldri da blikket til Lakka og gomo møttes den siste dagen i gomo sitt liv eller blikket og handlingene hennes da hun kom inn i gomo sin leilighet morgenen etter) og hverdagstrøster. Hun taklet alle nye steder og sammenhenger. Hun var så full av personlighet, "attityd", ikke ei som bare "fulgte strømmen". En artig jakthund.  Verdens snilleste bestevenn.

Jeg er så takknemlig for at Roald Normo lot meg få kjøpe valp fra "superkullet". 

Vi er så takknemlige for alt det gode vår lille flokk har opplevd sammen. 

Det måtte bli et lite minneinnlegg. En pitteliten del av alt vi har opplevd sammen. 

Liten frøken på skogstur, det har vært tur hver dag i nesten 15,5 år 

Dele fjellduk på reinsjakt 

På vei hjem fra Langset etter å ha fjernet snøen på taket

Utstilling i Trysil

Jakttrening, 1,5 år

Strasbourg  

På Skjerdingen i høst

Gjuvhovd 

På slottsferie 

Nord Atna 

Gjensyn etter langtur til Røggin. Like lettet begge to 

Berlin 

Gullet

Elg i nesa! 

Britannia

Trondheim 

Koser seg på tur

Etter å ha falt i elva og kantret med kano, like blid

Familiebilde, julen 2015 (american style, vi skulle jo over dammen) 

Utstilling i Vejen, gruppe 5, kontakt

Tyggebeinlykke

Julefeiring 

Kolsåstoppen 

Helsinki 

Salzburg 

Jakt

Bornholm

Brudepike 

Med favoritteiendelen 

Løpe på Hardangervidda 

Oslo, juli 2011

Sammen med Tara

Jaktlykke

17. mai-moro!

Det ble en kalv gitt

En hund etter opera, følger med! 

Jaktlykke

Lakka elsket å kjøre gondol, her i Østerike 

DET ansiktet: lykkepille 

Ser på steinbukk i Chamonix 

Feriemodus! Lakka visste når vi skulle på bilferie, da kom dette smilet! Hun elsket å reise og oppleve ting sammen! 

Hotellhund, med sansen for det gode liv

Foran Heidis hytte, St. Moritz 

Stolt over egen fangst

Dansketur med røde pølser 

Vi har fått feiret 15 bursdager, mange har feiret dem med oss! 

Med Matterhorn i bakgrunnen, Zermatt

Godt å være sammen 

Agilityhunden 

Julaften 2019 

Søte meldinger på GPS’en 

En liten rakker 

Avskjed

Etter at alt var over, ble det mange timer med gråt og smerte for oss som var igjen. Men, det var godt å kunne være inntil litt til. 

Helt til vi pakket oss ut i bilen, lå jeg inntil Lakka. Snille gode Lakka. 

Før vi dro fikk også Elzbieta og Jurec ta avskjed, de har bodd med Lakka i 11 år og tok også dette så inderlig hardt. 

Så tok vi fatt på den lange, siste turen, til Langset. For Lakka skal selvsagt hvile sammen med bror, Bamse. 

Fremme på Langset møtte vi mamma og bror. Erling Kristian hadde gjort klar graven, ved siden av Bamse sin. 

Alle fikk vi kost på Lakka mens hun fortsatt lå bak i bilen og sammen bar vi Lakka til graven. Hvor hun hviler på en seng av einer, skinnet hun fikk i gave fra Svalbard, liggeunderlaget mommo har strikket til henne. Hun ligger i fjellduken og har teppet hun fikk til jakta over, med hodet på trøsteputa si, det orange neshornet mellom framlabbene og valpeteppet jeg strikket mens jeg ventet på henne over ansiktet. 

Oppå Lakka sin grav ligger en stor stein som var kløyvd på midten, det passet det, for med denne dagen ble alt så annerledes. 

Etterpå var vi sammen inne på Langset, og vi ble over til dagen etter. 

Det ble en så fin avskjed som det kunne bli. 

Juli 2019

19. oktober 2019

01. oktober 2020

Avslutningen

Vi hadde vært på jakt de siste dagene: vært ute sammen, sovet sammen, vært tett på hverandre. Lakka sin form disse dagene var raskt nedadgående. Siste kvelden før vi dro hjemmefra, gikk vi tur, Lakka travet rundt. Da vi kom hjem denne tirsdagskvelden, fem dager senere, bar jeg henne inn fra bilen. Erfaringen jeg hadde fra tidligere, var at den dagen vi bar Lisben inn, sovnet hun inn dagen etter. Jeg skjønte at det ikke var lenge igjen nå. Allikevel var Lakka i godt humør. Hun var glad for å komme hjem, glad for å treffe Gunnar igjen. Hun spiste og ville gjerne ha kos. 

Vi satte oss i TV-sofaen, spiste middag, koste og tittet litt på skjermen. Etter å ha spist tok jeg med Lakka ut, i tilfelle hun måtte på do. Det var ikke noe dobehov, mendet var så godt å kunne ligge i gresset og slappe av, hjemme på sin egen plen. Da jeg ville hjelpe med å gå på do, gikk hun til trappa, ville inn. 

Så vi gikk inn, og la oss alle tre sammen i senga vår. Den store senga vi kjøpte oss etter den avlyste amerikareisen, fordi vi fant ut at vi trengte en seng til alle fire. 

Vi la Lakka i midten, så vi kunne kose fra alle kanter. Hun nusset tilbake.

Hun pustet så rolig og var så avslappet, og vi duppet litt av alle sammen. Etter hvert ble det varmt oppe i senga, så jeg tok med Lakka ned på gulvet, og så lå hun inntil senga, og jeg lå foran, med hodet oppå kurvsenga. Jeg ville jo være så nærme som mulig, men ville heller ikke risikere at "for nærme" gjorde det for varmt. Men en hånd på brystet og en på siden. Lakka hvilte hodet sitt på trøsteputa, puta som hun fikk da hun skulle ut for å fly, puta som hun hadde med til dyrlegen da hun måtte fjerne livmora, puta som hun har vasket, lekt med og hvilt hodet på så mange ganger, var god å hvile på nå. 

Innimellom pustet hun noen pust som var litt dypere, da klappet jeg ekstra godt på siden og la meg tett inntil. Det virket som at det var godt. Den siste gangen det skjedde, hadde jeg satt meg på kne over henne, og holdt rundt, og da slapp hun taket. Jeg kjente at livet ebbet ut mellom armene mine, så stille, så rolig var det hele over 02.55 30. september 2020.