Vi dro til Hallingdal som optimister, og returnerte noget slukøret. I forhold til mange andre hundeeiere så er jeg ikke bekymret for å slippe selv om det har kommet en del snø, grunnen er så enkel st jeg vet at Lakka holder god avstand under los, så det skal ekstremt mye til for at hun skulle kommet i en farlig situasjon innimellom elgkløver. Allikevel, noen ganger må en bare innse at det er slutt for i år, lørdag ble en sånn dag. Da vi ankom Todalen på morgenen innså vi raskt at det ikke bare var fjellet som var dårlig jaktbart, men at det var mye snø helt fra bunnen av terrenget. Jeg bestemte meg allikevel for å gå et avsluttende drev for sesongen med Lakka, mellom Gråbeinhytta og snuplassen. Nede ved Gråbeinhytta gikk snøen til under kneet, og siden den også var lett, tenkte jeg st dette ville være overkommelig... Jeg kom ikke langt fra veien før jeg innså at jeg hadde vært vel optimistisk... Men, Lakka og jeg fikk oss en gin tur, Lakka elsker å løpe i snøen, og med de byksene hun gjorde, er det ingen tvil om at hun er sprek i alle fall. Noen steder hoppet hun så høyt at hun hoppet over snøen! Heldigvis søkte hun ikke då langt, og vi så ikke et eneste ferskt spor på veien (men møtte orrhane på topp da), så vi kom oss hvite og trygge til snuplassen og fikk en vakker tur i Winter Wonderland.
Etterpå dro vi lengre opp i lia for å hente ut ATV og henger, og det var det jammen bra at vi gjorde! Snøen var dyp! Hundene tok forøvrig helt av da henger og sekshjuling kom, de er jo et sikkert tegn på fall!
Da vi hadde pakket oss ut av hytta, nektet Lakka å komme i min bil, hun hoppet inni til Halling. Hun ville ikke at jakta skulle være over! Halling og Ronald= jakt, så da var det sikrest å følge med dem. Så da fikk hun sitte på med dem til Flå.., og syntes det var helt greit! (Jeg ringte med en viss forhåpning for å høre om jeg var savnet, men nei da... Hun hadde det helt supert hun, hadde ikke speidet etter meg da de kjørte en gang. På Flå ble hun glad for å se meg, men var mer opptatt av å komme bak på hengeren da døra åpnet seg... Til slutt ble hun med meg, vi fikk snakket om vår felles post-jakt-depresjon, det er alltid då tungt når årets høydepunkt er over, blir nok noen helger med tomhet for oss to fremover nå... Men vi var heldigvis skjønt enige i at det har vært en knallbra jakthøst og at vi gleder oss til neste!
Mens vi venter på å starte opp...
...tiddelibom...
Det går unna!
Heisann!
Når snøen er så dyp at børsa subber nedi...
Litt sånn Askepott-følelse... Manglet bare tights og hatt med fjær...
Vakkert når det snør
Helt greit at Lakka holder seg i nærheten her, med så dyp snø har de langbeinte elgene et godt overtak på oss...
Poff!
Fremme ved post
Mange snøballer i pelsen etter en kort tur
Vil følge med!
Ut med ATV'n
Hva skjer hva skjer!?!
Jeg vil ikke dra hjem nå nei, jeg vil jakte videre
Selv om Bamse ikke lenger kan løpe rundt og jakt selv i skogen lenger, nyter han godt av sesongen! Gjennom høsten har han kost seg med føtter og skinn, og for en uke siden kom toppen av kransekaka: et elghode! Det har vært så populært at han nesten har glemt å gå på do når han har vært ute!
Andre dag med Ta rotta på november ble det varm sjokolade med krem i lunsjen. Lunsjtiden for personalet sprer seg over en time, assistenter og lærere skal jo også passe på under elevenes spising og friminuttet. Siden jeg skulle ha møter på den andre avdelingen fra morgenen av og nesten til lunsj, var det bare å stå opp 5.30 for å gjøre klar sjokoladen. Det ble en prøvesmak på Gunnar på sengen, og det varme sjokoladen ble godkjent (her i huset foretrekker vi som oftest kakao, så har ikke då mye erfaring på varm sjokolade...). Kjelen ble satt på platen før møtene, og jeg rakk også å stelle i stand bordet. Så etter møtet var det bare å sette på platen og varme opp, tenne lysene og sette på kafémusikken. Så var det bare å møte de som kom innom for lunsj med en kopp varm sjokolade med krem. Så blir det Bryn på tirsdag (og da har jeg ryddet i kalenderen så jeg slipper å stå opp over en time før normalt...).
Jeg kokte opp 1,5 l vann og tilsatte gradvis 7 plater (a 100 g) kokesjokolade som var brutt opp i småbiter under effektiv røring. Når sjokoladen var utrørt, tilsatte jeg 3 l H-melk og varmet det opp nesten til kokepunktet. Så var det klart! Mektig og godt, det holder med en kopp for å si det sånn.
Søndag var det først slakting av kalv som falt ved post sent på lørdag. Deretter skulle Ronald og jeg gå med hver vår hund fra ulike hold mot Langtjønnatten og Roy som satt ved Gråbeinhytta. Ronald og Halling rakk aldri å starte, da det dro ut to rådyr der de skulle starte opp. Ingen god ide å bevisst slippe unghund der du vet det er rådyr... Så de dro til snuplassen for å poste der. Lakka og jeg startet opp fra Kastet, der hvor Lakka hentet julesteika fra og selv om det var bra med tråkk der, var det ingen ting blodferskt. Vinden var ikke på vår side, det var minimalt og det lille som kom kom fra varierende retninger. Lakka ville prøve å benytte seg av oppdriften og ble lenge lenge sittende på pynten nedover mot dalen, men hun dro aldri lenger nedover, så det var nok ikke mye å hente der heller.. Vi gikk oppover, innover, bortover og nedover... Lakka jobbet som en helt, og søkte, søkte og. Søkte, men nei her var intet å finne... Lakka er så sikker og grundig at jeg føler meg sikker på at vi ikke etterlot noe bak oss. Vi beveget oss etter hvert helt mot grensa til Gol, og etter hvert bikket vi innover i terrenget igjen. Vi siktet søket mot snuplassen, så fikk vi jobbet oss på og rundt begge postene.
Men, då plutselig skjedde det noe. Det er jo nettopp det som er sjarmen med jakt, du går og går i timevis og føler at her skjer ingen ting og så snur hele stemningen på et sekund! Lakka hadde uttak og det ble stående. Det stod en god stund inne i tette skogen, før det plutselig dro på mot flata lenger øst. Jeg fulgte på alt jeg kunne, om ikke annet med en forhåpning om å få se dyret ute på flata og kunne varsle postene om hva som var i farta, men innen jeg var ute av skogen, hadde elg og hund snudd 300 grader og dratt til skogs igjen. Sannsynligvis hadde nok elgen opplevd seg veldig eksponert ute i åpent landskap og søkt ly i skogen igjen. Det var ikke lenge etter at jeg kom ut på flata, så hadde Lakka klart å stoppe elgen igjen. De stod da på vel 300 meter fra meg. Vinden var som sagt ustø, og med nystilt klokke ble det tidlig skumt dette dagen. Jeg måtte prøve å liste meg innpå så stille og effektivt som mulig. Å stille 300 meter på los høres kanskje kjapt ut, men det bør ikke være det. Elgen hører ekstremt godt, så det må gå sakte sakte og uten en lyd! Etter en stund nærmet jeg meg losen veldig, bare gjennom litt skikkelig tett gammelskog, så... Da må en jo også vurdere hvilken retning i forhold til hunden at elgen står... Hadde det ikke begynt å skumre, så hadde jeg nok bare satt meg ned og ventet, men det var ikke tid for det nå... Jeg regnet det som minst sannsynlig at elg og hund stod i samme høyde og valgte å gå på nedsiden av losen, den svake trekken kom mest fra oven... Gjennom skogen og så så jeg til slutt Lakka..og elgen... Og den elgen jeg så, var selvsagt ei ku... Ikke like stor og grå som dagen før, men ei ku... Jeg hadde taket for å kunne skyte, men nei, heller ikke denne dagen stod ku på kvota... Så da, måtte jeg nyte synet og håpe at hun ikke var alene... Hun ble nok var meg, og seg etter hvert avgårde. Lakka tok en runde og sjekket ut spor(og meg!), så dro hun etter elgen igjen. Det ble mange hundre meter og et par frustrasjonsglefs før hun returnerte. Hun fikk matpakka, noen matkuler, en rute Fruktnøtt og masse skryt og kos. Vi tuslet så til Gråbeinhytta i tussmørket, så var det tid for hjemreise.
Lille speider
Et av få treff i løpet av dagen. Flinke arbeidshunden!
Var det der du var!?!??! Etter losen, før hun fulgte på elgen
Nå står helgen og mer elgjakt for tur. Da er det ålreit å kunne mimre tilbake til helgen som var.
Lørdag gikk Lakka og jeg ut fra morgenen av. Glatt å passere Fiskebekken nå, det har blitt ei skikkelig ishinne på steinene. Det gjelder å gå forsiktig nå, om en ikke skal dette i bekken! Etter en stund hørte vi rådyrlos, Lakka tok en sjekkerunde på det, men kom raskt tilbake da hun skjønte det ikke var noe å satse på. På den runden fanget hun nok opp noen lifligere dufter enn rådyr. Hun passerte meg på god avstand. Så dro hun inn i skogen og tok ut en elg. Den holdt seg i ro helt fra uttaket. Jeg kom forholdsvis raskt innpå losen. Hun beveget seg en del opp og ned i terrenget, jeg ville komme meg inn i skogen fra hogstflata jeg kom fra for å ikke vise meg så godt frem. Men, der skvatt jammen i meg elgen avgårde. Det voksent dyr, men jeg så ikke så mye mer enn konturen og størrelsen mellom trærne. Jeg mistenker at det kan ha vært flere dyr der, men jeg så ikke det. Lakka hang godt på, tok opp igjen losen litt, men da var nok elgen støkt nok fra før, så den dro avgårde. Lakka hang på en god stund til, så returnerte hun til mor, mistenker at hun var litt snurt for at elgen glapp da jeg kom... Så ble det gåing, gåing gåing gåing... En tur opp i okseland, før vi begynte å gå nedover igjen. Magen begynte å rumle etter formiddagsmat... SÅ kommer et uttak som nok en gang blir stående. Jeg kommer meg forholdsvis raskt i en god posisjon der jeg har muligheter på flere alternativer for elgens utgang. Jeg så forholdsvis raskt at det stod en elg inne skogen på andre siden av myra. Jeg ble sittende i skyteposisjon i over en halvtime (småstøl i venstre biceps dagen derpå...) , etterhvert fikk jeg se nok av elgen til å innse at det var ei voksen ku (stor og kraftig, grå i pelsen...) det eneste vi ikke kan skyte (har igjen en okse på ordinær kvote og ungdyr som tilleggsdyr)... SÅ skuffa! Lakka gjorde den perfekte jobb, vi hadde tur, men så manglet den ene men akk så viktige detaljen: et skytbart dyr... De første to timene av losen så jeg minimalt av elgen. Lakka hadde en rolig og stødig los, så elgen lot seg ikke stresse... Jeg hadde orkesterplass, og med en bitteliten forhåpning om at det var med en kalv, holdt jeg også ut blå grader og vind i fire timer. Moro å se på godt hundearbeid! Etter fire timer innså jeg at kua var alene, da hadde hun vist seg veldig fint frem...
Lakka jobbet fortsatt som en helt, og hadde ingenting utenforstående skjedd, hadde de fort blitt stående over natta... Så jeg reiste meg forsiktig opp, og da merket kua at det var n"noe" der, og hul skled innover i skogen og tok beina fatt. Lakka dro etter og tok opp losen igjen etter noen hundre meter. Men da tuslet jeg på og støkte på vind. Lakka hang fortsatt på og etter en del hundre meter, tokhun nok en gang igjen elgen. Men nå skjønte den vel at Lakka sjelden kommer alene, så hun dro på skikkelig. Etter å ha fulgt på en stund, returnerte Lakka, og vi kunne ta en skikkelig skrytestund! Lakka fikk matkuler, nista og bittelitt Fruktnøtt: fest altså! Det gjorde godt med litt påfyll eller en lang og krevende økt!
På vei mot veien igjen, tuslet vi innom der losen hadde stått. Måtte bare få dobbeltsjekket at dette dreide seg om ei voksen ku og ikke fjorku, og det stemte, puhhh...
Vi fikk en vakker solnedgang i skogen og var skjønt enige i at dette hadde vært en fin dag!
Lakka i farta!
Tankefull
Her hentet vi hverandre inn igjen etter første losen. Fulgte på sporet videre
Elglos!
Greit å lose litt sittende også for å spare krefter i potene sier Lakka
Voff voff voff!
Elg og hund på samme bilde
Lakka har tatt opp forfølgelsen etter at kua stakk
TTT, veldig lang tid... Nå, i siste liten, ser det ut til å ordne seg på et vis. Hobbitlandsbyen vår, som skal bestå av grillhytte, stamp og badstu, har endelig kommet ut av plasten og monteres for harde livet før snøen kommer (i morgen...)! Vi håper det kommer på stell, dette er jo definitivt skapt for hygge på vinteren!
Gunnar malte badstua og bunnen på stampen i helgen. Det er også ordnet med tilstrekkelig med Leca, så det ikke står rett på bakken. Stampen er klar for å settes i posisjon og grillhytten er under oppføring.
Onsdag var det tid for en dag med leirskole med 7. trinn. Et hyggelig gjensyn med Vassfaret leirskole, leirskole er viktig! Jeg var med på besøk i Hedalen stavkirke, gikk langturen i fjellet og middag på kvelden.
Veldig fint å være med elevene i en naturlig setting som rektor også, å bli kjent med og skape relasjoner er viktig. Fint å se de dyktige lærerne i aksjon med elevene også! Når leirskolen er så nærme som her, håper jeg at det kan ha dette som en årlig tradisjon!
Helt spesielt ble det da jeg snakket med Grete som driver leirskolen og jeg ved en tilfeldighet nevnte pappa. Da kunne hun fortelle for det første at hun visste godt hvem han var og at hun hadde veldig gode minner av han fra da han jobbet på Fagerhøy leirskole. Hun hadde mistet faren sin da hun var der med en klasse som lærer og pappa hadde sagt at dette skulle gå fint og at han skulle ta ansvar for klassen hennes, så hun kunne dra med en gang. Pappa hadde også fulgt klassen hjem på toget til Oslo, så alt hadde ordnet seg så bra. Hun hadde også bilde av han hjemme fra oppholdet, og jeg skulle si ifra neste gang jeg kom så skulle hun sørge for at jeg fikk se det. Hun fortalte også at mannen hennes, Harry, hadde kjent pappa godt fra da de gikk på lærerskolen samtidig i Levanger. Sist jeg var på Vassfaret leirskole levde Harry også, men da kom vi ikke inn på temaet. Vi var skjønt enige nå om at det var trist, for hun visste at de to hadde hatt fine opplevelser sammen. Men, alltid så godt å få høre fine ting om folk du er glad i og savner i hverdagen, så dette ble en helt spesiell kveld for meg.
Madonnaen i Hedalen stavkirke
Oppe på fjellet med 30 cm nysnø. Nydelig vær og blide elever som syntes det var en herlig dag!
I dag var det endelig november og jeg kunne starte opp Ta rotta på november! Hvorfor ta rotta på november? -fordi november er en mørk måned, en typisk arbeidsmåned, ingen fridager eller ferier, veldig mye av den tiden som lærerne har undervisningsfri ellers i året ("høstferie", vinterferie" osv...) jobbes inn i forbindelse med forberedelser/gjennomføring av/etterarbeid etter utviklingssamtaler, det er vått og vi rekker aldri å se dagslyset i løpet av hverdagene. Derfor, tar vi rotta på november! Små lysglimt gjennom måneden som ikke krever noe, men bare skal være kos for personalet, HELE personalet. Vi dyrker fellesskap, glede og optimisme på skolen vår i november!
1. november er lystreet på plass (det står plassert til felles glede for hele skolen), og det første hjerteløvet henger oppe, det skal komme nye hver dag gjennom hele november. Når personalet kommer på jobb, står representanter fra ledelsen og ønsker dem velkommen med juice i stetteglass og en liten sjokoladebit. Det spilles behagelig musikk (Odd Nordstoga med November gikk på repeat 7.45-8.40 denne første novemberdagen på avd. Bryn), lysene er tent og taklysene er slukket. Griseflaks-konkurransen stod fremme (dagens gåte: i glass+konjunksjon) og bordene på personalrommet var pyntet i høstfarger. I skoleutviklingstiden i dag, ble det til og med gratis kaffe på personalet...
