Etiketter

butikktips (47) Elgseter (242) Ferie (105) hund (736) Hverdag (360) interiør (95) jakt (141) Jul (209) Krokskogen (186) mat (315) Matauk (54) new York (126) oppskrift (147) Reise (171) restauranttips (99) Salat (10) Saus (8) suppe (7) Tilbehør til vilt (6) Tips (45) Viltoppskrift (9) vinterpalasset (211)

søndag 6. november 2016

Svart hav/skog... Trodde vi...

Søndag var det først slakting av kalv som falt ved post sent på lørdag. Deretter skulle Ronald og jeg gå med hver vår hund fra ulike hold mot Langtjønnatten og Roy som satt ved Gråbeinhytta. Ronald og Halling rakk aldri å starte, da det dro ut to rådyr der de skulle starte opp. Ingen god ide å bevisst slippe unghund der du vet det er rådyr...  Så de dro til snuplassen for å poste der. Lakka og jeg startet opp fra Kastet, der hvor Lakka hentet julesteika fra og selv om det var bra med tråkk der, var det ingen ting blodferskt. Vinden var ikke på vår side, det var minimalt og det lille som kom kom fra varierende retninger. Lakka ville prøve å benytte seg av oppdriften og ble lenge lenge sittende på pynten nedover mot dalen, men hun dro aldri lenger nedover, så det var nok ikke mye å hente der heller.. Vi gikk oppover, innover, bortover og nedover... Lakka jobbet som en helt, og søkte, søkte og. Søkte, men nei her var intet å finne... Lakka er så sikker og grundig at jeg føler meg sikker på at vi ikke etterlot noe bak oss. Vi beveget oss etter hvert helt mot grensa til Gol, og etter hvert bikket vi innover i terrenget igjen. Vi siktet søket mot snuplassen, så fikk vi jobbet oss på og rundt begge postene.
Men, då plutselig skjedde det noe. Det er jo nettopp det som er sjarmen med jakt, du går og går i timevis og føler at her skjer ingen ting og så snur hele stemningen på et sekund! Lakka hadde uttak og det ble stående. Det stod en god stund inne i tette skogen, før det plutselig dro på mot flata lenger øst. Jeg fulgte på alt jeg kunne, om ikke annet med en forhåpning om å få se dyret ute på flata og kunne varsle postene om hva som var i farta, men innen jeg var ute av skogen, hadde elg og hund snudd 300 grader og dratt til skogs igjen. Sannsynligvis hadde nok elgen opplevd seg veldig eksponert ute i åpent landskap og søkt ly i skogen igjen. Det var ikke lenge etter at jeg kom ut på flata, så hadde Lakka klart å stoppe elgen igjen. De stod da på vel 300 meter fra meg. Vinden var som sagt ustø, og med nystilt klokke ble det tidlig skumt dette dagen. Jeg måtte prøve å liste meg innpå så stille og effektivt som mulig. Å stille 300 meter på los høres kanskje kjapt ut, men det bør ikke være det. Elgen hører ekstremt godt, så det må gå sakte sakte og uten en lyd! Etter en stund nærmet jeg meg losen veldig, bare gjennom litt skikkelig tett gammelskog, så... Da må en jo også vurdere hvilken retning i forhold til hunden at elgen står... Hadde det ikke begynt å skumre, så hadde jeg nok bare satt meg ned og ventet, men det var ikke tid for det nå... Jeg regnet det som minst sannsynlig at elg og hund stod i samme høyde og valgte å gå på nedsiden av losen, den svake trekken kom mest fra oven...   Gjennom skogen og så så jeg til slutt Lakka..og elgen... Og den elgen jeg så, var selvsagt ei ku... Ikke like stor og grå som dagen før, men ei ku... Jeg hadde taket for å kunne skyte, men nei, heller ikke denne dagen stod ku på kvota... Så da, måtte jeg nyte synet og håpe at hun ikke var alene... Hun ble nok var meg, og seg etter hvert avgårde. Lakka tok en runde og sjekket ut spor(og meg!), så dro hun etter elgen igjen. Det ble mange hundre meter og et par frustrasjonsglefs før hun returnerte. Hun fikk matpakka, noen matkuler, en rute Fruktnøtt og masse skryt og kos. Vi tuslet så til Gråbeinhytta i tussmørket, så var det tid for hjemreise.

Lille speider

Et av få treff i løpet av dagen. Flinke arbeidshunden!


Var det der du var!?!??! Etter losen, før hun fulgte på elgen

Hei! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar