Lørdagskveld i skogen

Det er en eller annen form for teknisk trøbbel eller endringer i oppsettet på bloggen nå, så og omorganisere bilder etc. fungerer rett og slett ikke. Det blir derfor bilder hulter i bulter i dette innlegget, så får heller teksten sørge for kronologien. Siste helg før reinsjakta, og rådyrlokken har kommet i posten. Svipp og jeg tok turen ut for å se etter dyr og se om denne lokken fungerte i det hele tatt (følte meg ikke sikker på at det skulle lokke frem noe som helst...) Vi parkerte et stykke unna området vi skulle postere i, og fulgte veien et stykke til fots. Veien til post tok myyyye lenger tid enn planlagt, for på jordet vi passerte, kunne vi observere hele 6 rådyr. Ei geit med tre kje, ei enslig geit og en bukk. Herlig! Da visste vi at det "fantes av sorten" i området! Utfordringen med at vi allerede hadde sett hverandre, var at da var dyrene mer obs, her var det viktig med en god strategi. Da vi passerte dyrene på jordet, valgte jeg å gå i maks fart forbi og late som om de ikke var observert. Det er ofte effektivt i forhold til mye vilt. De stod stive som salstøtter, og ventet på passeringen, hadde vi stoppet opp for å se og ta bilder, hadde de garantert blitt lette på beina og forblitt mer vare resten av kvelden. Så gikk vi en god sløyfe inne i skogen for å komme til den planlagte postmyra. Her blir Svipp veldig ivrig, og det er ikke så rart, da vi kommer til myrkanten står ei stor enslig elgku på andre siden av myra. Vi brukte sikker 45 minutter på å vente ut henne, uten å skape stress og uro i området. Svipp var kjempeflink og holdt helt munn. Til slutt fant elgkua ut at hun ikke gadd å stå ved myra allikevel,klødde seg bak øret og ruslet videre. Så var det å finne seg ei tue å sitte på og et tre å knyte Svipp i og dra frem lokken. Vinden var perfekt, og tydeligvis var lokkingen god nok også, for etter en halvtimes tid stod den plutselig der. En fin liten bukk. Jeg ble både forfjamset og overrasket og innen børsa var oppe, hadde den fått fart på seg, et rådyr i bevegelse er ikke noe å skyte etter, for her gås det ikke, det sprettes. Det stoppet opp litt, men selvsagt med bogen bak ei liten furu. Og så stakk den. Den brølte etter hvert, det er tross alt et godt tegn, da skjønner den at den har blitt lurt, men jeger er ikke avslørt. Så da var det bare å trekke seg stille tilbake for å ikke avsløre oss mer enn nødvendig og liste oss hjem. Her kan jeg komme tilbake, etter å ha latt myra få ligge litt i fred først. Neste gang blir det nok stående post med anlegg mot et tre, rådyrene er så små, så de kan komme ganske nær før de oppdages.