Avslutningen

Vi hadde vært på jakt de siste dagene: vært ute sammen, sovet sammen, vært tett på hverandre. Lakka sin form disse dagene var raskt nedadgående. Siste kvelden før vi dro hjemmefra, gikk vi tur, Lakka travet rundt. Da vi kom hjem denne tirsdagskvelden, fem dager senere, bar jeg henne inn fra bilen. Erfaringen jeg hadde fra tidligere, var at den dagen vi bar Lisben inn, sovnet hun inn dagen etter. Jeg skjønte at det ikke var lenge igjen nå. Allikevel var Lakka i godt humør. Hun var glad for å komme hjem, glad for å treffe Gunnar igjen. Hun spiste og ville gjerne ha kos. 

Vi satte oss i TV-sofaen, spiste middag, koste og tittet litt på skjermen. Etter å ha spist tok jeg med Lakka ut, i tilfelle hun måtte på do. Det var ikke noe dobehov, mendet var så godt å kunne ligge i gresset og slappe av, hjemme på sin egen plen. Da jeg ville hjelpe med å gå på do, gikk hun til trappa, ville inn. 

Så vi gikk inn, og la oss alle tre sammen i senga vår. Den store senga vi kjøpte oss etter den avlyste amerikareisen, fordi vi fant ut at vi trengte en seng til alle fire. 

Vi la Lakka i midten, så vi kunne kose fra alle kanter. Hun nusset tilbake.

Hun pustet så rolig og var så avslappet, og vi duppet litt av alle sammen. Etter hvert ble det varmt oppe i senga, så jeg tok med Lakka ned på gulvet, og så lå hun inntil senga, og jeg lå foran, med hodet oppå kurvsenga. Jeg ville jo være så nærme som mulig, men ville heller ikke risikere at "for nærme" gjorde det for varmt. Men en hånd på brystet og en på siden. Lakka hvilte hodet sitt på trøsteputa, puta som hun fikk da hun skulle ut for å fly, puta som hun hadde med til dyrlegen da hun måtte fjerne livmora, puta som hun har vasket, lekt med og hvilt hodet på så mange ganger, var god å hvile på nå. 

Innimellom pustet hun noen pust som var litt dypere, da klappet jeg ekstra godt på siden og la meg tett inntil. Det virket som at det var godt. Den siste gangen det skjedde, hadde jeg satt meg på kne over henne, og holdt rundt, og da slapp hun taket. Jeg kjente at livet ebbet ut mellom armene mine, så stille, så rolig var det hele over 02.55 30. september 2020.