Elgseter: 10.7.: Moses Lake- Snoqualmie Falls

Dagen begynte med at vi oppdaget ferskingene utenfor motellet. Det hadde vi aldri sett før. Og som de fristet! Vi turde ikke risikere å bli tatt for slang, men vi koste oss med å observere og fotografere også vi

Så kjørte vi bort til Michaels Bistro & Market igjen, fordi maten var så utrolig god kvelden før, og vi måtte bare ha litt til.

Og det viste seg at de hadde en fantastisk butikk og mat og kjøkkenutstyr, kaker og klær og gaver også der inne! Jeg gledet meg vilt til Gunnar skulle ta et møte i bilen da vi var ferdige med maten… jeg kan allerede nå avsløre at jeg kom meg aldri tilbake for å sjekke utsalg, av grunner ingen av oss kunne forutsette

Så god mat! Gunnar tok min mango- og karrierer fra kvelden før. Jeg gikk for asiatisk salat som også var helt nydelig. Vi prøvde å analysere den underveis og noterte ned, så den skal testes hjemme

…men så da… Kom vi tilbake til bilen. Gunnar i telefonmøte, så jeg måtte følge opp etter beste evne…

Vi ble møtt av ei veldig lei seg dame, som hadde kjørt i bilen vår. Hun vantet på oss, og var helt knust. Hun jobbet for en organisasjon som kjører brukere av ulikt slag rundt. Nå hadde hun med en bruker i minibussen, hun hadde hatt litt dårlig tid… og det er jo da det skjer. Skjermen vår hadde løsnet og det så ikke så pent ut, med tanke på at det tross alt bare var materiell skade). Hun hadde ringt sjefen sin som skulle komme og hjelpe med forsikringspapirene (og han tok med seg brukeren og fikk kjørt henne hjem).

Var dette noe vi kunne fortsette med?

Heldigvis har vi verdens beste trøstere. Armkrokkos og kjærlighet.

Sjefen til sjåføren hadde god oversikt (alltid lurt å bringe inn noen utenfra når en selv har vært involvert i noe som setter en litt ut) og Gunnar ble etter hvert ferdig i møtet sitt også. Så vi fikk snakket sammen, ordnet det praktiske på skadestedet og så tipset han oss om to verkstedet som organisasjonen de jobbet for brukte for ulikt. Han mente de ville kunne hjelpe oss med å ta en kjapp vurdering av om vi kunne kjøre videre eller ei raskt.

Og det gjorde de, uten å ta betalt hjelp de oss med det de kunne her og nå. Konklusjonen er at skjermen foran og på siden må byttes ut, men det vil ta noen dager. Men ved hjelp av bahadjestropper og duct tape lappet de sammen bilen så vi kunne kjøre videre. Så snille de var og så lettet vi var!

Det blir ikke flere grusveier enn nødvendig på resten av turen og vi må kjøpe en rull tape, men det er løsbart!

Vi begynner å se snøkledde fjelltopper igjen, og energiproduksjon

Og endelig, kunne vi kjøre inn til Twin Peaks! Målet med hvorfor vi dro akkurat hit, reisens hovedmål! Det kommer et eget innlegg der vi har samlet lokasjonene, men litt er det i de vanlige innleggene også. Sånn som her, hvor vi fant punktet, hvor Welcome to Twin Peaks-skiltet stod. Det lå feil vei i forhold til hvordan vi ankom, men det er såpass lite trafikkert at det var fullt mulig å snu her. Og å vente i bilen mens andre måtte finne det perfekte punktet. Men nå altså, nå er vi i stein peaks!

Og da vi sjekket inn på The Great Northern Hotel, eller Salish lodge & spa, som det heter i virkelighetens, fikk vi til og med rommet til special agent Dale Cooper, som jeg harde spurt om var mulig i bestillingen.

Og hotellet i seg selv var virkelig en sann fornøyelse! Så lekkert og delikat og serviceinnstilt på absolutt alle vis! Det koster en ukelønn for en hjemmeværende husmor å bo der en natt, men vi var alle enig i at det var vel verdt opplevelsen. Både fordi det virkelig gav den gode Wien ved Twin Peaks og fordi det er utrolig digg å føle seg som konge for en dag innimellom.

Hundene var veldig godt fornøyd med oppvartningen sin! Vann- og matskåler, flaskevann, teppe og et lite skrin med dophodene, navneskilt og godbiter.

Den lekre drikkestasjonen da: snurrebrett av en trestokk, lekker vannkoker, presskanne (som ikke smakte kaffe, utrolig nok)og raust med deilig te og kaffe

Gunnar koste seg med bortekontor her (det var skrivebord også, men han koste seg i godstolen)

Veranda hadde vi også, den brukte vi mest dagen etter

Happy dogs

Happy hotel dog

Laika har lest ferdig avisen

Valet parking, og de sorterte bilene på beste vis (for en som elsker sortering og kategorisering), pickup’ene stod på egen rad. Som vanlig er vår den minste her borte…

Så gikk vi tur. Stien starter ved hotellet og tar deg med til tre nivåer for å se vakre Snoqualmie Falls.

Her er vi på det midterste nivået. Her ser man hotellet og fossen godt, og er det nivået som oftest ble brukt i TVserien

Frodig skog! Veldig fin tur (ned ned ned først og opp opp opp etterpå. Så viktig og bra trening for oss som lever på flatmark i det daglige)

Svipp leser seg opp på Fouglas for, som det er mye av her, som kan bli nærmere 100 meter høye og som til stadighet nevnes i TVserien

Når et tre knekker eller sages ned, vokser et nytt oppå stubben, nye lag og generasjoner oppå hverandre. De blir de reneste skulpturer ute i skogen

Så fine blomster! Ser ut som erteblomdter fra hagen hjemme. Men vi kom ikke inntil for å lukte, for de var omgitt av tornebusker

To som koser seg på tur

Den nederste utsikten

Etter tur var vi så heldige å få plass i restauranten for middag. Selvsagt var det ikke billig der heller men inkludert ekstra mat og drikke som vi fikk gratis, ble ikke totalen totalt avskrekkende. Vi fikk for eksempel hvert vårt glass med bobler, og selvsagt brød og olje. Oljen var støpt til et lys og smeltet da det ble tent på og gav oss nydelig varm olje å dyppe brødet i

Vi velger oss gjerne fisk når vi spiser på litt fancy restauranter. Vi opplever ofte at kokkene ofte finner på mer spennende ting med fisken enn biffen i forhold til hva vi kunne gjort selv hjemme.

Vi spiste tunfisk…