På søndag var dagen, dagen da vi skulle på livets lengste reise så langt for de fleste av oss. Å reise helt fra Krokskogen til Homestead Florida på en dag. Undertegnede var tilnærmet hysterisk på innsiden, redd for at noe skulle gå galt eller at hundene skulle synes dette var veldig ubehagelig. Generelt redd. Og utenpå måtte jeg prøve å lure meg selv til å fremstå som overbevisende avslappet og trygg.
Vi var så heldige at Tomec skulle kjøre oss, og litt over ett kjørte vi hjemmefra. Med hundene på plassen sin, bur og storsekk på planet på jaktmobilen.
Flyet skulle ikke gå før 6.20, men det stod klart og tydelig at man måtte være på plass tre timer før. Med hunder ombord tok jeg ingen sjanser og vi var inne i terminalen litt over halv tre. Der var absolutt alt stengt, så jeg vaket rundt og var selvsagt også redd for å misse noe/komme for sent. Klokka fire åpnet skranken og jeg trodde jeg kunne sjekke inn meg selv først og bli kvitt sekken før jeg hentet de håpefulle som skulle med spesialbagasje, men nei da. Hundene skulke sjekkes inn sammen med meg, i burene sine, for være helt sikker på at alt var i orden. Så da hentet jeg Tomec, hunder og bur da, og stilte meg i kø på nytt. Det tok sin tid, for mye skylle ordnes av papirer, klistremerker og merking osv. (jeg hadde fylt ut sjekklistene for reise da, så der sparte vi i alle fall litt tid) men vi kom oss gjennom. Og derfra bar det til spesialbagasjen. Så ble de trillet ut mot flyet, Tomec kunne begynne på hjemturen og jeg kunne gå til sikkerhetskontrollen. Jeg stod ved gaten og ventet, ville gjerne se hundene bli løftet inn før jeg gikk inn i flyet, da det ringte et ukjent nummer. Jeg svarte og skulle på en måte ønske jeg ikke hadde gjort det, for hva var budskapet? KLM godkjenner ikke burene fine, så de nekter å ta hundene ombord! Hva? -hundene og burene var godkjent gjennom to runder med innsjekk, og så kunne plutselig flyselskapet si nei takk? Jeg sa: kan dere ikke flytte dem over i to av burene som stod ved spesialbagasjen da, jeg betaler hva det koster. Men nei, KLM nektet, så da kom ingen andre noen vei. De insisterte på metallfilter. Jeg ble kvalm, svimmel, tørt i munnen og ville bare vekk. Alle passasjerene ble sluppet ombord og flyet takset ut. De som var på jobb var forferdet over det som hadde skjedd. Hadde aldri hørt om lignende før og spurte rundt om det fantes noen muligheter, men nei. Jeg måtte gå til ankomsthallen for å hente sekken min og hundene. Så skulle jeg gå til serviceskranken, de kunne bistå videre. Jeg ringer Tomec som har kommet til Høvik, men snur og kommer oppover igjen.
Nede i ankomsthallen er alt stengt og stille. Jeg surrer rundt lenge, mellom spesialbagasje og den stengte skranken. Når kommer det noen som kan hjelpe? -hvor er hundene og hvor er sekken? Etter en stund kommer to typer trillende med en noe sannsynligvis etterlatt bagasje. Jeg spør og får forklaring på hvor hunder pleier å leveres ut og hvor sekken vil komme. Sekken kommer og jeg står fortsatt og venter utenfor hundedøra, så kommer de tilbake for å høre hvordan det går. Når hundene ikke har kommet, ringer de rundt og får vite at de er tilbake der jeg leverte dem. Vel oppe kommer jeg til to ansatte som er utrolig lei seg. Heller ikke de har vært borti lignende før og er sjokkert. De hadde prøvd alt de kunne å få dem avgårde men nei. De kunne også fortelle at de visste at de hadde sendt like bur med KLM før, uten problemer. Hundene var forøvrig helt rolige. Laika løftet ikke på hodet en gang da jeg kom bortom. Jeg fikk lov å la hundene stå der mens jeg gikk til serviceskranken for å undersøke hva jeg kunne/måtte gjøre videre. Jeg gruet meg, visste ikke hva jeg skulle si eller hva jeg kunne forvente. Reise om tre uker nå da?
Men, da jeg kom bort, sier jeg bare «jeg er hun med hundene» og da stikker det ut en blid dame som sier: «vi jobber med saken! Gå og ta deg en kaffe på starbucks og så ringer vi deg når vi vet hva som skjer». Da kom Tomec også og vi gikk og satte oss ned, han kunne trenge en kaffe han også, etter å ha døgnet, for oss. Nesten ferdige med koppene våre ringer det: «vi har billetter til deg, via Lisboa, senere i dag, dersom du kjøper nye bur hos oss, for sikkerhets skyld. Tar du dem?» og selvsagt tok jeg dem! Så lettet og glad! Vi gikk til skranken og bekreftet, kjøpte to nye bur (7000,- sayonara) og fikk flyttet de håpefulle over. Trillet de gamle burene ut i bilen og vinket Tomec hjem. Hundene kunne nå vente med meg, karene på spesialbagasjen passet gladelig på utstyret og hjalp til alt de kunne. Og så kom jammen i meg Heidi oppover også, ens ærend for å holde oss med selskap! Vi satt stort sett ved serviceskranken og ventet, for mye måtte ordnes underveis. Jeg måtte legge ut for nye hundebilletter, siden vi ikke skulle fly med et samarbeidende selskap, men det regnet de med at skulle komme tilbake igjen. Så kaoset kostet oss, tross alt, ikke mer enn nye bur og litt tid.
Vi gikk oss en tur ute og på parken ved SAS-hotellet, så gråtassene fikk gjort stort og smått. Før vi satte på mye merker og hengte på informasjonen om de reisende på nytt. De i spesialbagasjen gjentok gang på gang hvor rolige de syntes Svipp og Laika var, hadde ikke vært borti roligere hunder før sa de, og jeg slukte selvsagt alt. Damen fra boardingkort kom bortom da hun var ferdig med din vakt og uttrykte hvor glad hun var for at vi kom oss avgårde og ei fra innsjekkingen kom også innom fir å høre hvordan det gikk. Jeg må virkelig skryte av personellet for hvor hyggelige om empatiske de var mot oss. Når ting ble kaotisk, kunne det ikke vært bedre. Vi følte oss så godt ivaretatt.
Runde to gikk fint. Jeg så at burene og hundene ble behandlet så fint av bakkepersonalet og kun trygt inn på fryet fra Air Portugal. Da jeg kom ut av flyet i Lisboa, så jeg også at hundene var ute. Så hadde vi en time på oss før flyet til Miami gikk. 9 timer og så landet vi. Ingen kø i immigrasjonen denne dagen (her har jeg nå lært at jeg skulle fortalt at jeg hadde med hund, så det skal jeg huske neste gang. Men det gikk så fort, han spurte hva jeg skulle og jeg sa at jeg flytter hit nå og da sa han bare velkommen og lykke til, så jeg svimte bare videre), så jeg kom raskt gjennom. Bagasjebåndet ble både fylt og tømt før dagens mest dyrebare last var ute. Men så kom de. Fortsatt helt avslappet inne i burene sine. Jeg fikk lastet dem på hver sin tralle og kom oss til «rød sone». Vi fikk skryt for å ha hod orden på papirene og fikk til og med hjelp til å trille helt ut! For en service!
Der var selvsagt ikke Gunnar, for det er mange ankomstområder på Miami lufthavn. Men ved hjelp av telefon, heis og nummererte innganger fant vi hverandre til slutt. Gjett om gjensynsgleden var stor!
Og, ingen uhell inne i burene og de holdt seg fint til vi var samlet igjen alle sammen. Jeg er då imponert over reisende Mac 1& 2! Nå gruer bi oss ikke til neste flytur!
Og selv om jeg vet de ikke ser det: tusen takk til alle de snille, blide, hjelpsomme, støttende og gode menneskene vi møtte på denne turen! Det gjorde alt!
Det ble en del venting. Organiseringen av ny tur var ikke gjort i en håndvending, men så lenge vi visste vi skulle på tur i dag, tok vi alt med et smil og masse tålmodighet
Verdens snilleste Tomec kom opp igjen og var med oss helt til alt var i orden med ny tur. Han tok med de gamle burene hjem
Og så kom Heidi helt opp til Gardermoen bare for å være med oss, så godt å ha noen å være med på denne litt rare dagen! Og hun ventet i området helt til flyet var ferdig boardet og vi var med. Så takknemlig!
Laika er klar for å reise
Svipp er klar for flytur, i kliss nytt bur
De hadde med seg et ekstra sett papirer og bånd foran i buret, i fall noen skulle lure på noe underveis
Dørene stripset jeg fast med tre strips, så sikkert som mulig må det være
Så sendes de avgårde igjen, for andre gang denne dagen…
Varsom håndtering av hundene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar