Torsdag morgen hadde jeg ikke satt på vekkerklokka. Med ankomst Jota 2.30 etter en intens arbeidsdag og lang kjøretur, tillot jeg meg å sove til jeg våknet. Morgenen kom og litt utpå våknet jeg... Akkurat da stod det selvsagt flere biler rundt meg med folk inni, så det tok litt tid å få på seg fillene og komme avgårde (normalt er jeg blant de aller første opp og ut på morgenen, og da blir ikke dette et problem). Jeg innså også at jeg måtte forflytte meg lenger øst før jeg startet dagen, så ferden gikk til første skogsvei etter å ha passert grensa til Engerdal: Aursjøvolveien.
Jeg gikk først ut på furumoen for å spise frokost og kikre opp i Aursjøvola. Etter knekkebrød, ostesticks og en tekoppp oppdaget jeg plutselig noe der oppe i hlyden, helt opp mot himmelen: en flokk med rein! Så, da var det bare å loffe oppover, opp i høyden. Vel oppe hadde selvsagt dyra begynt å forflytte seg... Så jeg kunne se dem forsvinne på andre enden av fjellet, ned i skogen. Etter leting med kikkerten (og lytting på radioen), viste det seg at dyra ikke var så langt unna der jeg hadde spist frokosten min... Så, da bare det nedover, med raske skritt. Dette skogsområdet er småkuppert, på godt og vondt. Reinen kan være nær uten at du ser den, men du kan også være nær uten at den ser deg. For, plutselig stod den der over en kul, på andre siden av myra. Jeg oppdaget at jeg ikke var alene på flokken, det var folk på andre siden av myra, så det ble viktig å finne punkter med veldig god bakgrunn, og så skiftet jeg fra relativt nøytral caps til sjokkrosa lue selv...
Det fine med slike små kuler er at de kan være fine å ligge og skyte på og du får naturlig anlegg i terrenget. Det benyttet jeg meg av. En kommer også opp over dyret, hvilket gjør at kula vil gå skrått ned og raskt treffe bakken. Det var to store bukker i flokken, som jeg vil anslå at telte et sted mellom 50 og 70 dyr, de var for meg. Den ene av dem kom litt ut av flokken i enden av myra, men da hadde jeg ikke en bakgrunn jeg opplevde at var god nok, så da fikk den gå. Plutselig smalt det et skudd fra den andre siden, og flokken dro seg sammen, tett som en ost, som de sier det i Rendalen. Flokken ble stående en kort stund og stange mot et lite tjern før, de innså at de ikke kunne bevege seg i klump for å komme forbi, de måtte etter hverandre. Og det var da at bukken fikk sin siste reis. Akkurat hva som skjer i skuddøyeblikket er vanskelig å si, da er hjernen koblet ut til fordel for automatikk. Men, i det smellet kom datt bukken rett i bakken, og ble liggende urørlig. Da lader jeg automatisk på nytt og blir liggende. Om dyret skulle reise seg igjen er det viktig å være i posisjon for å raskt kunne avslutte. I tillegg er det god jaktskikk å ikke stresse de resterende dyrene unødig, i tilfelle andre jegere skulle kunne komme i posisjon til å få ut et dyr. Men denne gjengen dro raskt, og nå var det ikke tid for å komme seg forbi tjernet, de dro rett opp egga på motsatt side av myra for meg. Nybørsa var innviet, med en god jaktopplevelse!
Så gjenstod resten da: utvomming, frakt ut av skogen, frakt til veiing, veiing og frakt til slakter og skallemontør. Heldig er jeg som har mange gode hjelpere! I starten da jeg søkte om storbukk så kunne jeg gjøre det fordi det var muligheter for å få fraktet ut reinen med hest. Det er det ikke lenger, så jeg er avhengig av hjelp med trille, og det får jeg. Neste år kan jeg i alle fall stille med tralle selv.
Dyret ble veid til 105,8 kilo, med hode og pels, det tilsvarer 84,64 kilo slaktevekt, det er vektrekord på rein for min del, forrige rekord var 78 kilo i slaktevekt(årets bukk er også den tredje største så langt i dette området i år, den er tyngre enn alle som ble skutt her i fjor). CWD-prøve ble også tatt på veiestasjonen. Så kom mamma og hentet reinen og meg, og vi fikk levert dyret, med frakk (luksus!), til faste hjelpere på vei til Mostua. Toppen tar Jan seg av, så nå er planleggingen i gang i forhold til hvor geviret skal opp når det er klart. Lakka og Bamse skal kose seg med føttene, Gunnar skal få hjertet, skinnet skal beredes og kjøttet blir til mange gode middager i året som kommer. Fullt av omega3!
Jeg gikk først ut på furumoen for å spise frokost og kikre opp i Aursjøvola. Etter knekkebrød, ostesticks og en tekoppp oppdaget jeg plutselig noe der oppe i hlyden, helt opp mot himmelen: en flokk med rein! Så, da var det bare å loffe oppover, opp i høyden. Vel oppe hadde selvsagt dyra begynt å forflytte seg... Så jeg kunne se dem forsvinne på andre enden av fjellet, ned i skogen. Etter leting med kikkerten (og lytting på radioen), viste det seg at dyra ikke var så langt unna der jeg hadde spist frokosten min... Så, da bare det nedover, med raske skritt. Dette skogsområdet er småkuppert, på godt og vondt. Reinen kan være nær uten at du ser den, men du kan også være nær uten at den ser deg. For, plutselig stod den der over en kul, på andre siden av myra. Jeg oppdaget at jeg ikke var alene på flokken, det var folk på andre siden av myra, så det ble viktig å finne punkter med veldig god bakgrunn, og så skiftet jeg fra relativt nøytral caps til sjokkrosa lue selv...
Det fine med slike små kuler er at de kan være fine å ligge og skyte på og du får naturlig anlegg i terrenget. Det benyttet jeg meg av. En kommer også opp over dyret, hvilket gjør at kula vil gå skrått ned og raskt treffe bakken. Det var to store bukker i flokken, som jeg vil anslå at telte et sted mellom 50 og 70 dyr, de var for meg. Den ene av dem kom litt ut av flokken i enden av myra, men da hadde jeg ikke en bakgrunn jeg opplevde at var god nok, så da fikk den gå. Plutselig smalt det et skudd fra den andre siden, og flokken dro seg sammen, tett som en ost, som de sier det i Rendalen. Flokken ble stående en kort stund og stange mot et lite tjern før, de innså at de ikke kunne bevege seg i klump for å komme forbi, de måtte etter hverandre. Og det var da at bukken fikk sin siste reis. Akkurat hva som skjer i skuddøyeblikket er vanskelig å si, da er hjernen koblet ut til fordel for automatikk. Men, i det smellet kom datt bukken rett i bakken, og ble liggende urørlig. Da lader jeg automatisk på nytt og blir liggende. Om dyret skulle reise seg igjen er det viktig å være i posisjon for å raskt kunne avslutte. I tillegg er det god jaktskikk å ikke stresse de resterende dyrene unødig, i tilfelle andre jegere skulle kunne komme i posisjon til å få ut et dyr. Men denne gjengen dro raskt, og nå var det ikke tid for å komme seg forbi tjernet, de dro rett opp egga på motsatt side av myra for meg. Nybørsa var innviet, med en god jaktopplevelse!
Så gjenstod resten da: utvomming, frakt ut av skogen, frakt til veiing, veiing og frakt til slakter og skallemontør. Heldig er jeg som har mange gode hjelpere! I starten da jeg søkte om storbukk så kunne jeg gjøre det fordi det var muligheter for å få fraktet ut reinen med hest. Det er det ikke lenger, så jeg er avhengig av hjelp med trille, og det får jeg. Neste år kan jeg i alle fall stille med tralle selv.
Dyret ble veid til 105,8 kilo, med hode og pels, det tilsvarer 84,64 kilo slaktevekt, det er vektrekord på rein for min del, forrige rekord var 78 kilo i slaktevekt(årets bukk er også den tredje største så langt i dette området i år, den er tyngre enn alle som ble skutt her i fjor). CWD-prøve ble også tatt på veiestasjonen. Så kom mamma og hentet reinen og meg, og vi fikk levert dyret, med frakk (luksus!), til faste hjelpere på vei til Mostua. Toppen tar Jan seg av, så nå er planleggingen i gang i forhold til hvor geviret skal opp når det er klart. Lakka og Bamse skal kose seg med føttene, Gunnar skal få hjertet, skinnet skal beredes og kjøttet blir til mange gode middager i året som kommer. Fullt av omega3!
"Fanget" i varerommet på min egen bil, dagslyset er skrudd på ute og jeg er mildt sagt litt stresset for å komme meg ut... Jeg skal jo være ute klokken seks!
Rødt, hvitt og blått på vei opp Aursjøvola
Stas med nytt våpen, gevær og kikkert er sponset av mannen, synes det er så fint
DER er det gjort!
Flott dyr! Stor kropp, stort gevir
Gaven hjem til mannen er klar! (på dette bildet avsløres hvorfor hendene mine er krummet litt rart på trofebildet: manikyren jeg tok til jubileumsfesten er fortsatt på, og normalt uttaler jeg meg ofte litt skeptisk til jaktberter med fransk manikyr, trutmunn og fullsminket... Men noen ganger tenker jeg som Gunnar, når jeg har betalt for noe kan jeg jo ikke bare ta det bort, så da måtte jeg bare prøve å skjuledet etter beste evne da...)
Stolt jeger med bytte og utstyr ble videredelt av Hausken lyddemper. Min fine gulldemper kommer derfra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar