Om hundrede år er allting glemt

En setning som er viktig for meg, den har jeg lært av min gode venn Stig som har gjentatt den mang en gang. En setning som setter livets små og store katastrofer og små og store avgjørelser i perspektiv. En setning som får meg til å klare å trekke på skulderen og tenke, ja ja, vi står han vel av denne gangen også. Og som jeg bruker når han hjemme er bekymret for noe på jobb og jeg responderer: "hva er det verste som kan skje?". For, det vet vi så veldig godt: livet går videre, selv om vi har gjort en generaltabbe, eller om vi er bekymret for om valget er rett eller hvilke planer vi skal legge. For, om hundre år er allting glemt. Så får vi gjøre det beste ut av de dagene vi har.
For meg er det den ene setningen som er så viktig, men selve diktet, det var det Knut Hamsun som skrev:

Jeg driver i aften og tenker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt, 
og alt hvad jeg jamrer og alt hva jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med pinte sjæl.
Der finder nok verden mig en gang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal det ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.