Kanotur i Nord Atna

Vel, dette var en tur som definitivt ble litt annerledes enn planlagt, det kan vi si med en gang...
Siden vi hadde med to biler oppover denne helgen, siden Gunnar skulle videre nordover på jobb, og vi andre skulle hjem igjen søndag kveld, tenkte undertegnede at da er det jo perfekt å ta sesongens kanotur i Nord Atna nå! Som sagt så gjort, (tidlig, til oss å være) lørdag, kjørte to biler nordover. Vi tok turen innom Joker på Atnbrua for å hamstre litt godsaker for å legge til rette for en skikkelig kosetur. Så parkerte vi Teslaen ved Straumbu og kjørte jaktmobilen til ved brua til Vollen, vi pleier å parkere litt ovenfor den vanlige plassen, alltid kjekt med litt ekstra lengde og litt mer fart på kanoen.
Da vi skulle lempe ut av bilen knyttet jeg fast Lakka i et tre, så hun ikke skulle vimse ut i riksveien. Jeg var borte i i underkant av et minutt, og da jeg kom tilbake, så jeg bare hundebåndet som gikk ut i elva! Høy puls! Da jeg nærmet meg, så jeg bare våt pels som lå i vannet under vieren som vokser langs elvekanten! Enda høyere puls! Lakka hadde prøvd å drikke vann fra den relativt flomstore elva, og tråkket for langt ut, så kanten gav etter og hun falt uti, båndet viklet seg fast i vieren og hun ble hengende fast under den i vannet og hadde ikke sjans til å komme seg noe sted. Heldigvis er Lakka en klok hund med tillit til menneskeheten, og hun skjønte at da jeg kom fikk hun hjelp. Jeg kunne ikke ta noen sjanser på å miste henne, men godt tak i skinnet på begge sider, klarte jeg å dra henne opp på land igjen. Like blid! Kliss våt, til ytterst på øretuppene. Etterpå var det uproblematisk å ta på flytevesten og stige om bord i kanoen.
Så var vi på vannet, og det er mye vann i Nord Atna om dagen, snøen smelter i fjellet... Alle var vi enige i at det var viktig å følge strømmen og unngå å havne sidelengs på noe vis. Vi kom oss ca 500 meter nedover elva at strømmen var så sterk at vi ikke hadde sjans til å kontrollere kanoen og strømmen førte oss rett inn i et tre som hadde veltet ut i elva i vår. Da vi kræsjet med treet, snudde selvsagt kanoen på seg så vi ble stående sidelengs, og kanoen ble fort full av vann... Først fikk vi Lakka i land, så kastet vi alt av eiendeler i land, så klarte vi å unngå at kanoen dro av gårde og vi fikk opp den også fra elvebunnen og på land. Lakka hadde ikke blitt så mye våtere, vi andre var gjennomvåte fra brystet og ned. Skikkelig gjennomvåte. Ikke alle hadde med skift heller. Konklusjonen ble, at kanoen skulle bæres på land til bilen igjen. Det gjorde vi, og vi kjørte hjem til Vinterpalasset med en ny erfaring i bagasjen: selv søvnige Nord Atna kan bli røff, bare det er vann nok.
Det smakte godt med pølsefest på grillen den kvelden, og alle fikk en lang og god natts søvn.

Nybadet hund, på vei nedover Nord Atna i kano, damene i midten, som passasjerer

Her tror jeg vi snakket om viktigheten av å unngå å havne sidelengs...

Alle koser seg

Og det var så langt vi kom. Heldigvis har vi alle selvironi nok til å synes det er irriterende at vi ikke fikk tatt bilder fra det mest minneverdige med turen, men det var dessverre ikke tid til å fotografere under selve forliset. Men, jeg kan forsikre om at vi alle lo godt da alt og alle var på land igjen, "denne turen glemmer vi ikke"

Kanoen er båret til bilen og vi er tilbake for å hente resten av utstyret

Nord Atna, en dag i juni

Kan jeg få moreller?

Jeg som hadde tørre klær, syntes det var fint å slappe av litt langs elva før vi kjørte hjem, de andre var rause nok til å gi meg et kvarter

Fikk plukket en bukett til å ha med hjem

"Livet er rikt nok til å vare bare sus i myrull"

Les hele Sus i Myrull av Hans Børli, en favoritt

Norges nasjonalhund foran motivet til Norges nasjonalmaleri, det blir ikke vakrere enn det

Lakka og jeg luftet oss litt på veien hjemover

Og så stoppet vi innom Sohlbergplassen

Lakka nyter utsikten

Åhhh, for en dag! Godt å kunne sovne i bilen på vei hjem