Dette var Dagen! Jeg hadde i utgangspunktet muligheter for å jakte på bjørn i tre dager, men takket vare godt forarbeid av guide og hundefører og ikke minst; utrolig dyktige hunder, gikk det fort gitt! -litt flaks var det nok inne i bildet også, sånn er det på jakt (snakket med en den dagen jeg dro igjen fra jakta. Han hadde jaktet full jakt året før, og ikke fått noe bjørn og var tilbake nå for å gjøre et nytt forsøk. Så det er ingen selvfølge). Det var jo hundene jeg kom for. Å jakte bjørn på åte har aldri fristet, men å få delta på jakt der hunden (e) er stjerna, det er en helt annen historie.
Det ble en del bilder, og her er et utvalg. Jeg lar bildeserien tale for seg, med litt tekst under.,
Jeg hadde jo så flaks denne dagen at da jeg satt på post for whitetail på ettermiddagen dukket det jammen opp en liten bukk også. Dessverre var jeg da så høy på meg selv at jeg vurderte den som for liten og lot den gå. Den viste seg å bli den største whitetailen jeg så i jakta. Ja ja, så ble det også en erfaring å lære av. Uansett, dette ble en helt vanvittig dag for meg, jeg er så glad for at jeg fikk denne sjansen!
Vi dro fra camp 4.45. Det var et stykke å kjøre, det hadde nemlig blitt gjort interessant observasjoner på viltkamera kvelden før som skulle følges opp. Når vi nærmet oss jaktområdet, stoppet vi på Byrd’s restaurant for frokost, møte hundeparken og vente på lyset.
De er kjent for sin Cheese bisquit, og det er ikke rart. Kraftig kost som passer godt når det uvisst når neste måltid blir, som rett og slett smakte hjemmelaget. Definitivt verdt en stopp om man er i området.
Hundene fikk luftet seg før alvoret begynte
Godt sosialiserte og trivelige bikkjer. Ikke så verst det når du har så mange.
Dette er drivende hunder, det er ikke tillatt på bjørnejakt i Norge. Her må det brukes spisshund på bjørnejakt. I Sverige derimot, er det vanlig med drivende hunder, men det er begrensninger på antall hunder.
Det jeg etter hvert har skjønt her borte er at det er drivende hunder folk tenker på når det kommer til hundejakt, og det er noe helt annet enn hvordan vi jakter med elghund for eksempel (som ikke er en vanlig tillatt jaktform her igjen)
De er klare for å jobbe. De varsler om de får ferten av noe
Så er vi i gang!
Vi jaktet i Hofman State Forest
Så fant vi spor som både ser ferske ut og vurderes som store nok. Veldig spennende!
Hundene er løs! Da er det bare å se hva som skjer, før en kan begynne å vurdere hva en skal gjøre
Vi følger hundene på peilerne deres. Veldig spennende, dette er lett gjenkjennbart. Her ser vi at hundene har delt seg i to, det var tydeligvis to bjørner i området.
På skjermen følger vi jo alle individene og ser hva de gjør. Om noen ikke henger med går varselklokkene, kan den være skadet? -dette er på ingen måte risikofritt for hundene. Hundefører sin viktigste rolle er å ivareta hundene sine som gjør jobben.
Hundene jobbet ganske lenge med bjørnene uten at de søkte ly i tre (som er ønsket situasjon), de med peiling, mente at det derfor var sannsynlig at det var litt størrelse på bjørnen..
Etter hvert kunne vi se at hundene etter alle solemerker hadde fått treet bjørnen. Området hvor hundene var i var så vanvittig gjengrodd og tett, jeg har faktisk ingen ting jeg kan sammenligne ufremkommeligheten med. Og området var forholdsvis stort.
Så da fant hundeføreren frem denne doningen. En hybrid mellom løypemaskin og tanks, som var laget for å presse seg gjennom alt av buskas. Trærne bare falt om foran oss.
Utsikten
Etter litt kjøring begynte vi å nærme oss hundene med bjørnen, da var det å ta beina fatt. Da skjønte jeg jo fort hvorfor vi hadde brukt doningen lengst mulig. Sikten var på en meter. Så tett med buskas, gress, ligner og trær. Mye av det hadde selvsagt torner på…. Dyrene som holder til inni her har tuneller langs bakken. På et tidspunkt krøyp jeg under fremfor å krabbe/klatre oppe. Dette var ikke et sted det fristet å møte en sint bjørn på bakken, for å si det sånn… På et tidspunkt endret losen seg, og da var det spørsmål om bjørnen var nede fra treet, Da var det noen skeptiske blikk…
Guiden filmet en del av fremrykningen og skuddøyeblikket. Som du ser, hadde jeg ikke mye sikt. Da vi gikk fra kjøretøyet, fikk jeg beskjed om å legge igjen egen børste, det var ikke behov for kikkert inni her, så jeg fikk bruke guidens børste: en klassiker fra westernfilmene: 30.30 winchester. Holdet ble på 10-15 meter, så hodeskade var eneste mulighet. Denne burde ikke være i stand til å røre seg når den kom ned, av hensyn til både hunder og folk. Heldigvis ble det fulltreffer, og like etter at bjørnen hadde oppdaget oss, falt den som en sekk og var død i skuddøyeblikket.
Ingenting er mer stas enn å komme til fallet og der står det stolte og lykkelige hunder som har fått til akkurat det de er skapt for!
Lykkelig hund. Ingen problemer med at fremmed jeger kommer på byttet
Bjørnen sover
Fornøyd skytter
Klassisk positur
For de som måtte bekymre seg for det at jeg jakter på nettopp bjørn: østre del av North Carolina har det som beskrives som en ekstremt høy tetthet av svartbjørn, det må beskattes. Så lenge rovdyr og mennesker skal leve side om side, må det beskattes når populasjonen blir høy, for å unngå flere situasjoner enn nødvendig som kan bli vanskelige mellom mennesker og dyr. Både som en følge av tilgang på mat og ikke minst, for å opprettholde en skyhøy hos dyret. Dette er heller ikke jakt forbeholdt folk som kommer utenfra og betaler hele sparekontoen sin for det, alle som kjøper lisens på storviltjakt i området, kan legge til fellingsløyve på en bjørn.
Personlig så tenker jeg at så lenge det er lovregulert på en art, ser jeg ingen forskjell på å jakte på rovdyr eller hjortevilt. Jeg synes ikke man skal la være å jakte på enkelte arter fordi de er «søtere» enn andre eller lignende «argumenter».
Doningen som hjelp oss frem i dusjen og ikke minst: tok bjørnen frem til vei igjen.
Laget som jeg hadde rundt meg hele veien: Jimmy som var med som sikring, meg, Wayne som var hundefører og hadde som hovedoppgave å sikre hundene og Andrew som var min guide og eier av selskapet. Jeg fikk forståelsen av at det er vanlig å ikke gå alene når du jakter bjørn i området her, terrenget gjør at det er viktig med sikring.
Personlig så følte jeg det som en stor trygghet å ikke være alene på min første bjørnefelling også. Utrolig mye å lære, og da var det fint å være flere.
To lykkelige og slitne hunder
Flere av hundene hadde både bitemerker over ryggen og kloremerker, det var heldigvis ikke mer enn hva hundeeier selv snurpet sammen.
CWD-testing her også. Og et stort tema blant jegerne, akkurat som i Norge. Restriksjoner og prøver, høres kjent ut, eller hva?
Teststasjonen var plassert utenfor den lokale jakt/fiske/friluftsliv-butikken. Jeg fikk tak i en t-skjorte med bjørn på og en orange caps, så jeg var godt fornøyd!
Ikke noe hvilehjem her, det ble en runde to på post til det mørknet. Jeg så kalkun, ekorn og ikke minst denne lille bukken, som jeg vurderte som for liten og lot gå. Det viste seg å bli skjebnesvangert, for det viste seg å bli den største whitetailen jeg så gjennom hele jakten. Men men, sånn er det. Og det er derfor jakt er så spennende, vi kan ikke bestemme noen ting, vi må ta det som det kommer. Jeg hadde uansett en fin opplevelse.
Og mens jeg satt på post, hørte jeg smell… Det viste seg å være Jimmy som var med meg tidligere på dagen…
Han fikk skutt sin egen bjørn, like ved min post. Dette var hans første. Litt av en dag for Outfitteren!
Etterpå var det å gjøre opp fallet. For meg var det en selvfølge å være med på det selv. Det er jo egentlig noe av det man betaler for når en betaler for jakt med guide her, men i mitt hode er det en del av prosessen. Det var også spennende å få lære hvordan ting gjøres her.
Skinnet mitt skal det lages fell av (med poter og hode), så der måtte det også tas andre hensyn enn hva jeg er vant med
Men det var stas å få flå sin egen bjørn
Kjøttet blir for øvrig spist.
Vel ferdig med arbeidet i slaktebua var det mange som ville høre om dagen. Veldig koselig! Jamie tok et bilde av oss to damene som var her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar