Du lever

 

Du rusler gjennom skogen, 

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien, 

kjenner det mjuke trykket av den, 

gjennom sålen på skoen din. 

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting. 

Men vær hos den 

med hele ditt menneske. 

For det hender deg på Jorden dette. 

Du lever. Lever. 

Hans Børli

Eg kan

Erik, Bent og Roar avsluttet sine ord til Nils Arne med dette fine diktet av Ingvar Moe i dag. Så beskrivende for Godfot-teorien, hvor vi har noe å lære alle sammen. Det er verdt å dele videre: 

Eg skriv ikkje fint og eg les ikkje fort, 

så meg er det lett nok å terge.

Men gjeld det å springa av stad som ein hjort, 

å dukke i elva, å klatre i berget...

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur eg kan!

Eg somlar og rotar, sit aldri i fred

og får aldri ferdig ei lekse.

Men gjeld det å lokke ei mor til å le, 

ein hund til å danse, ein blom til å vekse...

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an. 

Om nokon vil seie dei trur eg kan!

Eg greier mest aldri å fange ein ball, 

eg spring nok, men stega er tunge. 

Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall, 

ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge...

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an. 

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Winter fools spring

 

En dag vår, den neste..?  Full vinter igjen!

Nydelig!

Elsker diktet over, det handler definitivt ikke bare om snø. Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det. 

Fredag morgen, og helt ferske skiløyper utenfor huset 👌🏻

Trolsk stemning i Lommedalen 

Dager...

Du har fått noen dager i gave. 

Ingen vet hvor mange.

Pakk de opp sakte, dag for dag.

Det finnes ikke en ubetydelig dag i ditt liv. 

Hvor hadde vi det fra?

Et godt dikt av Kolbein Falkeid. Det passer ekstra godt i disse dagene vi står i nå. En god påminnelse for oss som har vokst opp i velferdsstaten der "alt ordner seg til slutt", for, det gjør jo ikke det. Og det er nå engang det som er livet. 

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

All that is gold does not glitter

Når man først er inne på viktige setninger, så har jeg en til. Ikke alle som vandrer er gått vil. Den er fra et dikt av J.R.R. Tolkien, All that is gold does not glitter. Mitt første (bevisste i alle fall) møte med setningen er på et bilde, et hvitt bilde med en rein som vandrer i snøen. Det handlet da om naturen og å være ute, for å være ute for meg (litt sånn som mitt favorittpostulat fra Nils Arne Eggen: Veien er målet). Etter hvert har jeg tatt det frem også i andre sammenhenger. Not all who wander are lost.
Og så er nå hele diktet ganske så fint da, verdt å dele:

All that is gold does not glitter, 

Not all those who wander are lost; 

The old that is strong does not wither, 

Deep roots are not reached by the frost. 

From the Ashes, a fire shall be woken,

a light from the shadows shall spring;

Renewed shall be blade that was bruken, 

the crownless again shall be king.

Om hundrede år er allting glemt

En setning som er viktig for meg, den har jeg lært av min gode venn Stig som har gjentatt den mang en gang. En setning som setter livets små og store katastrofer og små og store avgjørelser i perspektiv. En setning som får meg til å klare å trekke på skulderen og tenke, ja ja, vi står han vel av denne gangen også. Og som jeg bruker når han hjemme er bekymret for noe på jobb og jeg responderer: "hva er det verste som kan skje?". For, det vet vi så veldig godt: livet går videre, selv om vi har gjort en generaltabbe, eller om vi er bekymret for om valget er rett eller hvilke planer vi skal legge. For, om hundre år er allting glemt. Så får vi gjøre det beste ut av de dagene vi har.
For meg er det den ene setningen som er så viktig, men selve diktet, det var det Knut Hamsun som skrev:

Jeg driver i aften og tenker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt, 
og alt hvad jeg jamrer og alt hva jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med pinte sjæl.
Der finder nok verden mig en gang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal det ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

Allehelgensdag 2018

Jeg finner nok fram

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok fram.

 

Kolbein Falkeid



Fint på en serviett

Sus i myrull

Livet er ikke alltid 

et heseblesende kappløp
med døden.

Livet er ikke bare

titusen strevsomme steg

mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til

å bare være sus i myrull-

Livet er rikt nok til

å glemme timene og brødet
og døden.

Men alle disse flittige-

med lønningsposer og
armbåndsur
og spisestue i lys bjørk..?

De er så gjerrige på minuttene

Ropet fra hjertene drukner
 i larmen fra stempler og stål.

Men myrull suser i
sønnavind

den enkle sangen

som hjertene minnes i
maskinhallene.

Og ensomme fugler

seiler i sol

seiler i sol og skriker--

Hans Børli

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se — skogsjøen ligger og skinner
rødt av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

 Og heggen ved grinda brennes
så stilt av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster…

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli 

Skal hilse fra fjellet

 

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
 På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

 

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.

 Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

 

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
 Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

 

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
 Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

 

Skal hilse fra fjellet – det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

Jon Østeng Hov

 

 

På vidderne

Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud,

 der byder i højden at vandre!

Mit lavlandsliv har jeg levet ut;

heroppe på vidden er frihed og Gud,

dernede famler de andre. 

Henrik Ibsen 

Helsing til fjella



På tirsdag var jeg i begravelse, og på minnestunden leste venninnen til Grethe opp dette diktet av Finn Sandum: lærer, rektor og dikter fra Vågå/Skjåk. Jeg har aldri hørt det før, men syntes det var så vemodig vakkert og at det derfor burde deles med flere.


Helsing til fjella 

   

Vil du ta med deg helsing til fjella
Du som ennå er lett på tå
Vil du helse til reinlav og røslyng
Der min fot ikkje lenger kan gå

Vil du sende meg bud når du er der
Vil du nøre din eld ved mitt tjønn
Vil du sovne på steinen -eg sov der
Vil du gje dei mi siste bøn

At dei kanskje kan hugse eg var der
At eg levde mitt liv der ein gong
Takke for alt eg fekk der
Syng dei min siste song

Vil du ta med deg helsing til fjella
Vil du helse og takke for meg
Vil du be dei å slette gjelda
For den rikdom eg stal steg for steg

-Vil du ta med deg helsing til fjella?

Finn Sandum

 



Myrulla på Lomtjennmyrene

Hans Børli er en dikter jeg verdsetter høyt og dette diktet, er det jeg er aller mest glad i!

Skulle jeg, mot formodning, 

bli salig

og komme i de saliges boliger, 

da skal jeg si til erkeengelen:

-Jeg har sett noe, 

som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme

på Lomtjennmyrene

heime på jorda. 

Hans Børli

Tanker ved Ånestadkrysset

Et av de fineste diktene jeg vet, og som alltid kommer frem fra arkivet når jeg kommer til krysset ved Myklegard, er Rolf Jacobseb sitt dikt, Tanker ved Ånestadkrysset. Det store i det små, nære og hverdagslige. Måtte bare dele det her:


Skogguden Pan, han med fløytespillet i trærne,
finner vi ham på Hedemarken? Tror ikke det.
Prøv lenger øst.
Bortafor Ånestadkrysset, der langskogene tar til.
Gjennom Elverum og Trysil helt til Botniska viken
kan du høre sangen i trekronene, lyden
med eventyr i.
For ved Ånestadkrysset i Løten begynner taigaen.
(Visste du det?) Det euro-asiatiske barskog-beltet,
jordklodens grønne skjerf rundt halsen.
Som ikke ender før i Stillehavets bølger,
ved Vladivostok.
Tenk over det, neste gang du ser elgskiltene,
at nå er det treskygge, skogsfugl og maur halve
jordkloden rundt. Pans rike. Vårsøget i trekronene.
Lengselsfullt, ofte hissende. Det drar i deg.
Men her ved Mjøsa, i lyset fra innlandsfjorden
har vi en annen trollmann. Fargenes Maestro.
Han med paletten og tubene. Og nå ved påsketider, når
dette skrives, står han klar til å klemme dem ut.
For vår og sommer. For det store fargeskiftet
over bygd og bakker.
Etter snehvitt bruker han grått og svart. Så lysegrønt
og slag i slag: Mørkegrønt og gult og gyllen silke.
Ingensteder i landet ses det så mektig som her, rundt
innlandshavet med det store lyset.
Så vi trives her. Selv uten Pan. Men det er ikke langt
til Ånestadkrysset heller. Fra farger til musikk.
Fra penselsstrøk til fløytespill i baret.
Men pass deg for elg.

Skolestart

Dette diktet, skrevet av Magnus Midthjell har jeg delt med mitt personale før årets skolestart. Jeg tenker at dette diktet ikke bare handler om å være lærer, men medmenneske. Her er eksemplene hentet fra en hverdag som vi skolefolk kjenner oss veldig godt igjen i, men lignende eksempler kan en lett også finne hjemme, blant kollegaer, blant venner, på ferie eller på butikken.

Lærer, gi meg di hånd

Gi meg din hånd, lærer.
Jeg er ikke som jeg skulle.
Er ikke som du vil.
Forstyrrer i timene, skravler,
kommer med kommentarer
til ting du sier.
Er vel litt frekk enkelte ganger.
Du får klager på meg
Bråk i gangene ved inn- og utmarsj.

De sier jeg sloss i timene.
Doven? Ja, jeg virker vel slik.
Mye slurv i hjemmearbeidet.
Regneboka er ikke pen,
fettete og stygg
med mange feil.
Jo, jeg leser nok litt lekser,
Men ikke mye.
Det hjelper så lite.
Jeg får ikke noe inn i hodet.

Du sier jeg må konsentrere meg.
Ikke så lett det, lærer,
når en ikke er glad,
og når tankene flyr
som fuglene over hav
uten kvist å sette fot på.

Stort å vere glad, lærer.
Da ville jeg ikke vert slik
som jeg er nå.
Ikke vær sint på meg, lærer.
Jeg mener egentlig ikke å være
vemmelig.

Gi meg din hånd, lærer,
en usynlig hånd, av kjærlighet.
Jeg venter ikke ros for prøver
eller for orden i skriftlige arbeider.
Men lyset i dine øyne,
det leter jeg etter,
det som jeg ser der
når de flinke får sine prøver
tilbake,
de med få eller ingen feil.

Gi meg litt vennlighet, lærer.
En hånd av kjærlighet,
fordi jeg er et menneske
med et hjerte som er tungt
bak en flirende maske.

Gi meg din hånd, lærer,
en utstrakt hånd av kjærlighet.

Magnus Midthjell