25 år, hvordan klarte vi å komme hit? Hvordan var det mulig at livet kunne gå videre? Det føles fortsatt umulig å forstå. Det er ingen tvil om at mennesket er skapt for å klare mye. Og at gode minner og kjærlighet bærer en videre gjennom livet, som for alltid blir litt annerledes etter den første vinterdagen, den første vinterdagen i 1994, den første vinterdagen i vårt liv.
Diktet av Mary Elizabeth Frye som jeg leste i Atna kirke 22.10. var til god hjelp da, og er det den dag i dag
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamantene som glitrer i snøen
Jeg er solskinnet på det modne korn
Jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
Jeg er de funklende stjerner som skinner om
natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar