Den vonde dagen

Den dagen du vet at du sannsynligvis vil oppleve når du får en firbent bestevenn inn i livet ditt, men som du ikke vet hvordan blir før den er der. Denne dagen var egentlig helt fin frem til klokken ble fem på to, så raste alt sammen...
Vi hadde jo vært hos dyrlegen kvelden før , og var egentlig veldig lettet og glad på vei hjem da. Fredag skulle Bamse inn for en skikkelig undersøkelse, så vi skulle få svar på hvilke medisiner han skulle ha. Gunnar dro senere til jobb, så Lakka og Bamse skulle slippe å sitte så lenge i bilen. Da de kom til jobben min hoppet Bamse både ut av og inn i bil med et smil. De to slappet godt av i bilen, før vi ti på ett kjørte til dyrlegen som holder til bare fem minutter unna. Bamse smilte og ville ha kos, og det fikk han så klart. Vel fremme hopper Bamse ut på egenhånd, og markerer seg i blomsterbedet før vi går inn (for første gang i historien ville Lakka ut hos dyrlegen, forstod hun mer enn oss?). Planen var at jeg skulle være med på undersøkelsen, men dyrlegen sa at hun regnet med hun kom til å bedøve ham for å være sikker på at undersøkelsen ble grundig nok så hun eventuelt ikke overså noe. Jeg ville helst være der, men fikk beskjed om at det skulle jeg ikke, så da tuslet jeg bort på jobb igjen i påvente av telefon om at jeg kunne hente Bamse.
Tre kvarter senere kom telefonen... Budskapet var enkelt og klart: Bamse var alvorlig syk. Han hadde et kraftig forstørret hjerte, og hjertesvikt som medførte store mengder vann i hele kroppen. Han var nå undersøkt med røntgen og ultralyd. Det hadde skjedd store endringer siden i går kveld. Det var ikke mulig å høre hjertet hans lenger med vanlig stetoskop, på grunn av alt vannet i kroppen. Det var ingen ting å gjøre. Han måtte få slippe den dagen, hvis ikke ville han dø i løpet av helgen med store smerter og stress. Det var aldri noe valg.
Jeg dro rett bort og Bamse slappet av i skranken med resepsjonisten, blid som alltid. Vi fikk et av undersøkelsesrommene for oss selv og beskjed om at vi måtte ta den tiden vi trengte, fristen for at alt måtte være ferdig var sju, da stenger klinikken.
Heldigvis har Bamse alltid syntes det har vært helt greit å være hos dyrlegen, det lukter godt og han blir både tatt på og får godbiter. Vi kunne derfor ligge på gulvet og kose og prate mens Bamse var like blid og rolig som han pleier å være. Gunnar slapp også alt han hadde i hendene og kom så fort det var mulig da beskjeden kom. Det tok to timer fra Sverige den dagen. Det var ingen tvil om at Bamse pustet mye tyngre enn normalt nå, men humøret var der. Og matlysten. Når vi leser om hjertesvikt hos hund, er vanlige symptomer, nedsatt appetitt, nedsatt turlyst og nedsatt humør. Bamse beholdt godt humør, stor turlyst og matlyst til siste åndedrag. Bamse, verdens sterkeste bjørn, som aldri gav opp.
I løpet av timene på gulvet hos dyrlegen rakk vi å snakke mye, kose enormt mye, spise, duppe av litt, gråte, le, tulle, ta poteavtrykk og være sammen. Det var en trygg ramme og Bamse slappet av.  Han spiste en pose med frysetørket lever og all Frolic'en jeg hadde i lommene mine.
Klokken tikket faretruende mot sju, og selv om vi drømte om en plutselig kontrabeskjed, kom den aldri... Jeg bestemte etter hvert at neste gang Bamse slappet skikkelig godt av måtte det skje. Så, siste gang Bamse la hodet i fanget mitt, og lå der og dormet mens han fikk kos, gikk Gunnar for å hente dyrlegen. Hun kom inn døren bak oss, så Bamse merket ikke at hun var i rommet, og merket ikke at sovesprøyten ble satt i nakkeskinnet. Det ble jo klappet og kost så mye rundt. Vi klarte å holde roen, stemmen var rolig og vi snakket om alle som elsker Bamse, han har en stor krets med kjærlighet rundt seg. Vi snakket om turer, jakt og fine øyeblikk. Vi snakket om hvor stor og sterk og snill Bamse er. Han var helt rolig hele tiden. Han fikk siste sprøyte også, og alt foregikk så rolig og verdig. Han sovnet helt stille inn i trygge omgivelser. Ikke så mye som en rykning i kroppen. Situasjonen var helt forferdelig, men han fikk gå videre med ro og verdighet.