Tall-sky

Var ikke dette en litt rar sky? Om den ble speilet, hadde vi fått et femtall, opp ned et totall. 

Søndagsplanen var så god: sove til vi stod opp for så å pakke med oss en velfylt sekk og ta trugene fatt opp til Rognlitoppen for å fyre bål og kose oss! Men nei, da hånda lå på dørhåndtaket på vei ut, ringte smittesporingsteamet. Og som rektor da, vet du at der går de timene... Covid 19 har forandret livene våre og det har vært et krevende år for alle på ulikt vis. Vi er friske, alle nære er friske, vi har jobb og jeg (i motsetning til Gunnar) får lov til å gå på jobb. Men, for min del har jeg vært i bakvakt dette året: døgnet rundt, uka rundt og måneden rundt. De siste tre ukene av juli har det vært fri, ellers har jeg vært nødt til å være parat konstant. Dette har gjort at vi har hatt mye færre hytteturer enn ønsket, det har vært umulig å gjøre avtaler på fritiden fordi du vet du når som helst bare må «stikke», og vondt i magen når telefonen ringer (særlig på lørdager og søndager). Jeg skriver det ikke for å klage, for alle har «sine greier» i denne tiden, men det er bare sånn det er akkurat nå, og dette er «min covid-greie». 

Vi rakk en snøggtur til krysset før det ble helt mørkt, så litt luft i lungene ble det om ikke annet. Og da fikk vi sette denne morsomme skyen, så vi fikk med oss et minne fra søndagsturen denne uken også.