Elgseter: Årets siste dag med reinsjakt

søndag 11. september 2016

Årets siste dag med reinsjakt

Først opp og ut på Kvernesvola! Jeg hadde ikke gått mer enn i en halvtime på lørdagsmorgenen da jeg hørte de første gryntene... Ute på ei myr fikk jeg øye på dem, ca. 15 smådyr som vimset rundt på lørdagsmorgenen. Ikke aktuelle for meg, men alltid moro å se! Jeg syntes også jeg hørte noe klakking, som ikke kunne være fra gevirene til disse, men så var det helt borte... Jeg fulgte med på den lille flokken til de dro ut i skogen igjen. Da jeg tuslet tilbake i retning der jeg kom fra hørte jeg nok en gang klakking, og nå var jeg sikker, her var det flere (og større) dyr i nærheten! Jeg gikk etter lyden og fikk øye på en pen bukk, med rumpa til, innimellom furuleggene, og han var selvsagt ikke alene... Vinden var helt feil for min del, så etter å ha konstatert at det ikke ble mer en enden på bukken fra der jeg oppdaget ham, måtte jeg komme meg rundt, på østsiden av flokken... Så det ble å gå på lyd inne i skogen og følge på. Jeg fikk se dem flere ganger, men ble litt for ofte i etterkant... Den største bukken begynte å bli rimelig het også, jaget de andre bukkene unna og tisset seg selv på bakbeina... Ikke noe jeg ville ha i mine gryter, for å si det sånn.. Dyrene trakk vestover og utover lia mot bygda. Der er mange småberg og skar, som kan være kjekke å bevege seg bak. Etter å ha fulgt på flokken i 2-3 timer, stod jeg plutselig ved en tørrfuru da jeg fikk glimt av dyrene. Jeg måtte bare fryse, og løftet geværet, jeg fikk sidestøtte mot treet. En bukk stod i underkant av 100 meter fra og beitet med flokken på begge kanter. En del smådyr gikk frem og tilbake, men han hadde fått plassen i siktet mitt... I det sekundet han var fri, smalt det og han falt rett i bakken! Alltid godt når de detter i det skuddet treffer, og ekstra stas å ha skutt mitt første dyr stående. Flokken forsvant raskt, og jeg lot ham få ligge i fred til det var helt ferdig.

Så var det å få ut vom og den slags... Bukken fikk sitt siste stikk, da jeg skar meg opp på et bein nede i halsen hans... Da jobben var gjort, og ja, det krever litt for oss småfolk å skulle få tømt et dyr større enn en selv... Måtte neste bestemmelse tas: hvordan skulle jeg få dyret ut? Jeg baserer meg jo på hest når jeg ønsker meg kort på så stort dyr, men for det første visste jeg at det ville være vanskelig å få bilen med hestehengeren opp til parkeringsplassen og jeg visste også at veldig steinete områder ikke er hesteeierens favoritt, han har mistet hest i slikt terreng før... Så jeg innså at nå måtte det nok bæres. Skjæres i terrenget og bæres ut. Ikke unormalt det på reinsjakt, men ikke det som var planlagt... På vei mot bilen med børse og (liten) sekk møtte jeg på et av oppsynene. Han mente at her var det folk som ville hjelpe til med båre. Og etter en kjapp telefon, var hjelpere med båre bestilt og i farta! Denne opplevelsen er vi mange som har i Rendalen, folk som selv har fått dyr og vil hjelpe til. Utrolig snilt! Det viste seg også at dyret falt "skuffende nærme" veien. Når en følger på en flokk som jeg hadde gjort, mister en lett litt oversikt over tid og sted, jeg forholder meg jo bare til dyrene, bukken datt ca. 1,5 kilometer fra parkeringen. Den tyngste biten var de første 200 meterne opp fra skuddplassen, med knauser og stein, de siste 700 meterne gikk på sti, så det var greit. Er supertakknemlig for hjelpen jeg fikk fra Rolf, Lars og Per Ola! Hjelp til å få dyret inn i bilen fikk jeg også, den kalles jo ikke Jaktmobil for ingenting!

Så bar det til Skjerdingen og Vinterpalasset etter en stopp innom matbutikk og Margeritt på Koppang. Takket være hundebåndet ved trappa fikk jeg bukken lett ut fra bilen, og så var det bare å komme igang med flåing og skjæring. Det tok vel 12 timer fra bukken var skutt til den hang oppstykket i kroker og tau ved inngangen og på verandaen. Da gjorde det seg med en dusj og dagens første skikkelige måltid: raclette med ingefærøl fra EC Dahls som følge!

Det høljet ned på natta, så på søndag satser jeg på opphold og vind, så kjøttet får hinne, før det fraktes videre til neste stopp, geviret har Jan påtatt seg å ordne (veldig kjekt med egen hoffleverandør som får det skikkelig gjort), og føttene pakkes ned til noen jeg vet at venter på det hjemme. Skinnet tas med og saltes, før det leveres til Roar's pelsindustri i Sandvika for beredning. Hjertet ligger i ei bøtte med kaldt vann, regner med noen vil ha, til speking. Alt skal brukes!

Dagens første observasjon