Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se — skogsjøen ligger og skinner
rødt av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

 Og heggen ved grinda brennes
så stilt av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster…

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli