Reinsjaktferie

 

Torsdag morgen, startet dagen på Envola. Kikke kikke kikke… Tok en tur bort på Tannvola, kikke kikke… Fikk se noen hvite rumper som løp nordover forbi Marsfjellet... Det var alt. 

Nok en tur opp på Envola, men nei. Ingen rein fra sør. Hmmmm, hva gjør man da? Ryktene går etter hvert, det har passert rein lenger vest, nede i skogen, på vei nordover. Det er også observert en bukkehop på Gråfjellet langt i nord. Vurderingen ble: Kjølvolden i ettermiddag/kveld, så går jeg eventuelt for Gråfjellet i soloppgangen dagen etter. 

Kjølvolden er vidde, midt mellom Fiskevollveien og Søvollveien. Det er setre og hytter til skoggrensa, så åpenbarer det seg åpent lende med et småkupert terreng, som gir muligheter for bakgrunn om slike behov skulle melde seg. 

Siden reinsflokken ble observert i skogen, går jeg sørover og setter meg overfor ei stor myr som trekker seg ned i skogen. Håper at reinen har holdt farten, og at de har tenkt seg opp i åpent landskap til kvelds. Det blåser friskt fra nord, og jeg ventet, ventet og ventet... Nei, ingen rein kom. Kanskje har de ikke tenkt seg opp i åpent terreng, kanskje de har fortsatt å gå nede i skogen? Det er snart kvelden også, klokka har passert sju, om en time er jaktdagen over. Jeg bestemmer meg for å begynne på veien tilbake til bilen, har gått 2-300 meter da jeg stopper og ser tilbake og nedover myrkanten i kikkerten. Og der dukker de opp! Lyse prikker beveger seg ut av skogen. Jeg fikk raskt fart på meg, kom meg tilbake til haugen jeg hadde sittet på noen timer allerede. De er fortsatt langt unna, så jeg rekker å krype frem, gjøre klar ryggsekken som anlegg, vurdere ulike skuddsektorer med tanke på bakgrunn, håndkikkerten er fremme, kula i kammeret, sikringen på, høyre hanske av. Flokken beveger seg oppover mot meg, ledsimla vil egentlig rett nord, men flokken lar seg lokke av kvitkrullen, er sultne. Det blir strekk i feltet, flokken på mellom hundre og hundre og femti dyr sprer seg utover. Jeg har observert at det er ikke mange store bukker i flokken, men det er tre som jeg vurderer som storbukker. Den ene, som ser størst ut for meg, beveger seg rett mot meg. Han går med nesa i bakken hele tiden, spiser, mens simler og kalver omringer han. Han har kommet seg innenfor skyteavstand, så jeg legger bort håndkikkerten og tar av sikringen, nå kan det skje når som helst, hvis jeg har flaks. Han kommer nærmere og nærmere, nesa i bakken. Jeg har ikke sansen for å skyte hodeskudd på friskt vilt, så vente, vente…  På ca. 40 meters hold ser han seg ut en kvitkrullbit til høyre for seg, da går kula. I bogen, reinen detter rett i bakken og blir der. Resten av flokken er borte, som dugg for solen. Jeg lader raskt om og ligger og venter mens jeg følger med på dyret i kikkerten. Jeg ser at skuddet er perfekt plassert, og det er bare å vente til alt er over. 

Så begynner jobben. Innholdet må ut. Med frisk nordavind er det ikke noe problem å la fallet ligge til dagen etter. Med kniv og tomhylse oppe for å skremme unna ravn, og knæsje farger festet i geviret for å finne det igjen om tåka plutselig ligger tjukk dagen derpå. 

Så er det bilen, lage avtale om trillehjelp dagen etter, og sove. Det ble for øvrig den kjøligste natta i reinsjakta i år. Men det er noe med det når en har hatt en slikt rush som en felling er på slutten av dagen, en blir gjerne litt kald etterpå. 

En god jaktdag ble det. 

Envola

Speider i soloppgangen

Kjølvolden, som sagt: flatt

Der! Ble det rein