Elgseter: Reinsjakt på en søndag

fredag 8. september 2017

Reinsjakt på en søndag

Søndag morgen våknet jeg til -3 grader i bilen. Det var bare å komme seg ut! Rimet lå så fint på bakken og himmelen var klar. Jeg gikk opp på Steinfjellet, der kunne jeg følge med om reinen kom både på østsiden og vestsiden. Jeg fulgte stien til siste post som elgjaktlaget tydeligvis har, og merket ruten jeg gikk videre oppover med små, røde bånd. Plutselig kan det jo bli en sti helt opp til Steinfjellet!?

Oppe på fjellet gikk timene smått... Det blåste friskt, så jeg kledde på meg, jeg fikk spist frokosten min, men rein var det ikke mye å se av... Etter noen timer oppdaget jeg en liten flokk på ca. 40 dyr som gikk ganske langt nede i skogen mot Mistra. Det var bare å innse at dyrene sannsynligvis trakk enda lenger øst enn hva jeg hadde sett for meg, jeg oppdaget etter hvert flere flokker lenger sør som tydeligvis hadde passert helt ned mot Mistra. Der er det så tett skog at det skal mye til å se dyrene fra høyden, i tillegg blir det for lang avstand til at en kan rekke flokken om en skulle oppdage dem også. Så, valget ble tatt: gå ned igjen fra fjellet, hoppe i bilen og kjøre til Fuggdalen hvor jeg nå kunne skimte at reinen var på vei til.

Ut av bilen og inn i skogen. Det var flere som hadde fått med seg at reinen var i området. Jeg tuslet innover mot Væråsen og fant en fin fururabb innimellom myrer og furumo. Det tok ikke lang tid før første flokken kom. Men da var det flere jegere i området og det merket reinen, så selv om jeg fikk dem på skuddhold gikk flokken tett i tett. Det var med en bukk som passet min beskrivelse. De bestemte seg rast for å stikke tilbake dit de kom fra, for dette var ikke et blivende sted.

De fleste andre jegerne trakk seg ned mot veien igjen da flokken dro, men jeg valgte å bli sittende, jeg visste jo at det var flere dyr i tjømda. Spiste, lyttet, ventet, lyttet og ventet... Jeg hørte et-par smell, andre som fikk reinen sin... Så, plutselig, som troll i eske (som Brynjulf brukte si) var det plutselig bevegelse langt der borte... En flokk på mellom 100 og 200 dyr var i farta! Og nå var jeg ganske så alene... De drev med reinsaktivitet slik de pleier: gikk og spiste. Jeg hadde fått lagt meg ned bak ei tue, og kunne følge med på dem etter hvert som de kom nærmere, men de to storbukkene som var med holdt seg der de pleier å holde seg: midt inne i flokken. Det er jo en grunn til at store bukker har blitt store... Det var da de vinklet opp på siden av meg og jeg hadde ålet meg til en ny tue at de begynte å spre seg enda mer utover. Den ene storbukken tuslet i sin egen verden og koste seg med kvitkrullen... Men det var flere dyr rundt, så klar bekgrunn hadde jeg ikke... Før det plutselig var klart! Det smalt! Flokken dro, bukken falt og ble liggende stille. Klokka var 18.00. Jeg tok ladegrep og lot reinen få dø i fred. Det var et godt lungeskudd, så denne skulle ikke videre, men det er greit å være klar hvissom dersom... Det ble med den ene kula. Melding til mamma kunne sendes om behov for henger. Vomma tas ut. Siden det var mye aktivitet i området tok det ikke lang tid før jeg fikk gode hjelpere på plass heller. MED Rendalsbåre! Jeg regner med å ha egen båre på plass neste år, utrolig kjekke for å transportere ut reinen. Det varte ikke lenge før mamma var på plass med henger, og vi fikk til og med lov å levere bukken hel til nedskjæring (og pakking) på Koppang. Det lettet situasjonen veldig. Så sent en søndagskveld hadde jeg ikke rukket å gjøre jobben før jeg måtte dra hjemover for å rekke jobb dagen derpå, så da hadde jeg måtte ta med reinen hjem, flådd den etter jobb på mandag og kjørt den nordover igjen onsdag kveld... Det er litt rart å bare levere fra seg og kjøre hjem for å gå på jobb etter fall, hodet og kroppen er litt høyt oppe, samtidig utladet. Men, det var utrolig kjekt å få ordnet opp!

Hjertet ble med hjem til Gunnar som skal speke reinshjertet, og jeg monterte av fremføttene som ble med hjem til Lakka og Bamse. Gjett om de var fornøyde!?!

Friskt...