Vensbygdvegen-Friisvegen

 

Avstanden mellom Vensbygdsvegen og Friisvegen er ingen ekspedisjo, men jeg har aldri gått fra den ene til den andre veien før (av praktiske årsaker egentlig) , men det hadde vært moro å ha erfart det. Gunnar var ikke like opptatt av den erfaringen, så han stilte gladelig opp som sjåfør og valpeansvstlig for en dag. 

Så Svipp og jeg fikk litt voksen egentid og koste oss med å gå fra Spitsbergseter til parkeringen til flyvraket. Ca to mil, bløtt og veldig bløtt, stort sett fine stier, ti hengebroer, kuer, fossefall og canyon. Vi brukte ca fem timer på turen. I praksis gikk vi i stor grad Rondanestien og i kombinasjon med Norgeskart på telefonen, gikk det veldig fint. 

Så, om du har en velvillig sjåfør, anbefaler Svipp og jeg å ta turen (Svipp minner på at du bør også medbringe en bærer og du er en drøy halvmeter høy og ikke vil bli våt på ryggen også). 

Vi fikk startfølge de første 500 meterne, hyggelig! 

Vi svingte innom Veslefjellbua. En ny DNT-hytte som kom opp fordi Gråfjellbu måtte  flyttes (til Maihaugen) grunnet villreintrekket

Så var vi på Veslefjellet

Frem hit var det en del folk å treffe, så ble det stadig færre

Så kom vi inn på meget fin og etablert sti

Tålmodig veiviser

Dørfallet

Det føles veldig rart å plutselig komme til en canyon (som starter med et fossefall) inne på vidda. Dette var siste plass vi møtte folk på turen, og det er ikke så rart. Det er en fin tur å gå tur/retur hit fra Vensbygdvegen, og å se Dørfallet er absolutt et fint turmål (i lettgått terreng)

Dørjuvet

Rett ovenforfallet

Så Lom vi til vadeplassen, Svipp er skeptisk… 

Veldig skeptisk… 

Heldigvis godtar han fint å bli båret

Hadde jeg sluppet ham og gått, vet jeg jo at han haddegått selv. Men jeg slipper ikke voksen hund i fjellet på denne tiden av året

Stien gikk rundt denne myra

Tid for påfyll 

Herfra ser vi kuer foran oss i nærheten av stien…

Vi måtte planlegge for noen scenarioer og komme oss avgårde

Vi kom ganske nær (amme-)kuene (og de var selvsagt nysgjerrige, slik kuer ofte er). Men stoppet selvsagt ikke opp for å fotografere… da de så oss kom de mot oss, og vi skar da rett av stien (men fortsatt i riktig retning, heldigvis), rask gange (småløping) bort fra flokken og ned ei kneik, så de mistet oss av syne, så mistet de tydeligvis interessen .

Da kunne livet plutselig igjen være «sus i myrull»

Så kom to nye utfordringer som jeg hadde vært spent på (hadde dagsjakt inni her for noen år siden, og da skulke også hunder, våpen og utstyr over…). To skikkelig gynger hengebruer med åpen  stigetrapp på endene. Det gikk veldig fint, men en annen gang tar jeg på sele når jeg skal gå her, så blir det lettere å hjelpe til i stigene..:;

Vi så en del regnvær i det fjerne, men fikk det aldri over oss

Ei som venter på resten av flokken sin

En kilometer før Friisvegen møtte vi disse to, koselig 

I mål